FACEBOOK     START      OM LENA BEATRICE      KONTAKT      MIN BOK      FOREDRAG      EMNER      ARKIV      SØK

For mye karbo og for lite fett er synderen!!

Jeg måtte bare kommentere enda en fedmeartikkel på VG nett før jeg legger meg.

Jeg har virkelig fått blod på tann etter LCHF seminaret i dag, og jeg blir så irritert på disse artiklene som forteller oss hvorfor vi blir fete.
Selvfølgelig er det i VG’s interesse å fortelle oss at vi skal spise mat som passer vektklubb.no

Heretter akter jeg å gjøre det jeg kan for å opplyse de som gidder å lese bloggen min om alle feilaktige kostholdsråd som florerer i samfunnet!
Nå er det krig!! ;-)

Fett er viktig, fett er sunt, fett må vi ha.
Det er bare tull å spise pasta, poteter og brød.
Det er ikke uten grunn at overvekt i befolkningen begynte for alvor på 50-tallet da “eksperter” fant på å si at fett er farlig…….

14 kommentarer:

  • Jan Rune skriver:

    Etter å selv ha vært på lavkarbodiett og sett det fungere, kan jeg til dels være enig med det i det du sier. Problemet er at langtidseffektene av å spise mye fett og kjøtt, er bevist like alvorlige som fedme i seg selv – eks. hjerte-/karsykdommer, kreft (ja, altså gir kreft i dag, men hvorfor belaste kroppen mer?) osv. Kroppsvekten/BMI har steget, ja – men levealderen har gått dramatisk opp også, med de fordeler og ulemper det medfører. Før var mange underernært, i dag er de fleste “overernært”. Å skylde på karbohydrater er til dels riktig, men også en forenklet sannhet. Raske karbohydrater er ikke sunt, men i begrenset mengde er det ikke farlig for kroppen. Problemet er at folk spiser brød, brød, brød, pasta, pizza, raffinert sukker, etc, etc – HVER dag.

    MEN, ren lavkarbokritikk til side, husk at ALLE som kurser livsstil/kosthold tjener penger på å overbevise akkurat DEG om at deres program er best/riktigst. Det er ekstremt viktig å bruke “nøtta” selv, fremfor å sluke rått hva NOEN ernærings-”eksperter” mener er best for deg.

    Etter å ha fulgt flere “programmer” osv, har jeg funnet ut at det som fungerer er såre enkelt:

    1. Begrens kaloriinntaket (både mtp raske karbohydrater OG fett) til det som passer DEG (ikke nødvendigvis det anbefalte fra staten). Om du skal begrense kaloriene, vil inntaket av både karbohydrater og fett begrense seg selv naturlig, og det er ingen grunn til å bli fanatisk overfor noen av delene.

    2. Begrens spesielt inntaket av både hvitt sukker, hvitt hvetemel og gjær! Hvitt hvetemel er som LIM i tarmsystemet (prøv å vaske en bolle etter at pannekakerøra har stivnet), samt at gjær gjør deg oppblåst og bidrar til candida-vekst i kroppen (mye mer utbredt enn folk tror).

    3. Vil man raskere ned i vekt, følg råd 1 og 2, men flytt også middagen til MIDDAG (dvs. kl. 12-14) og spis det du ville spist til lunsj (f.eks. grove knekkebrød/salat etc) i 16-18-tiden. Spis ikke senere enn kl. 19-20, under noen omstendigheter. Er du sulten klokka 22, ta et glass vann og LEGG DEG, ikke sitt oppe til du “må spise før du svimer av”.

    Dette har hvertfall fungert fint for meg, og da spiser jeg for det meste det jeg vil, inkl. junkfood-utskeielser innimellom, og godteri på kino’n med god samvittighet. Har gått ned 15 kilo uten å løfte en finger, fått bedre hud, finere hår og mere ork – noe man kjapt merker når karbohydrat-suget er ute av kroppen.

    Lykke til – og husk at kosthold ikke trenger å være verken så komplisert eller svart/hvitt som de fleste “ekspertene” skal ha det til… Bare bruk huet selv!

  • Morten skriver:

    Du er en saklig “kritiker”, Jan Rune :) I anførselstegn, siden du ikke bare kritiserer, men er til dels enig som du sier.
    Jeg er ikke så sikker på alt som er “bevist”. Hvem er det som har bevist at langtidseffekten av kjøtt og fett er like alvorlig som fedme i seg selv?
    I så fall, er det jo mange som har levd på en slik diett i mange år, helt siden Atkins lanserte sin “revulusjon” på 70 tallet. Ikke bare for å gå ned i vekt, men, viktigst av alt, å få og å bibeholde en god helse.
    Selv er jeg i den heldige gruppen at jeg ikke behøver å gå ned i vekt, men har så smått begynt med LCHF, og jeg merker forandringer i kroppen, som alle er positive.
    Å begynne å liste opp disse, er bare tull, siden jeg som sagt er helt ny, men jeg vet at det gamle kostholdet skaffet meg mange små, men irriterende problemer. Du vet- søvnig etter middag, en to tre forskjølelser på høsten og våren, så begynner det å sette seg rundt midjen…
    Jeg tror, og for å være ærlig, er ganske sikker på at LCHF er en riktig måte å spise på – for alle!

  • Rooibos skriver:

    Er enig i din betraktning Lene. Jeg har også spist LCHF i 1,5 år nå. Vekten har stabilisert seg og jeg ser mange fordeler. Kjenner andre og som har positive erfaringer med dette. Jeg begynte spise slik etter å ha lest “Bedre uten brød” av Wolfgang Lutz. Jeg tror man skal trene og la være å spise for mye mat med kunstige tilsettinger. Jo naturligere mat jo bedre for kroppen. Og fett tror jeg ikke er farlig, hyllene i butikken med kunstig produsert godteri og “mat” som vi mennesker har oppfunnet og fabrikert selv tror jeg er farligere for helsen vår. Holder man seg unna brød, pasta og poteter og lar være å overspise er man kommet langt tror jeg. For meg er disse “derfor blir vi fete” artiklene til VG rett og slett komisk underholdning…

  • Matilda skriver:

    Hejsan! Jag vill bara säga hej då jag varit inne på din blogg några gånger och tycker att det är roligt att se folk som gjort stora framsteg! Du är så fin!!! Jag åt lchf i våras, men råkade trilla ner i sockerträsket igen. Ska ta nya tag nu, bloggar som din ger fin inspiration (och träning i norska, haha)!
    Kram!

  • Bente skriver:

    Hei! Vil først si at jeg er mektig imponert over at du har gått ned så mange kilo:) Du er kjempeflink!!! Så lurer jeg på to ting; Hvor mange karber skal man spise i løpet av en dag, og hvordan oppleves det på kroppen når man slutter med for mye karber? Blir man svimmel, får hodepine eller andre fysiske reaksjoner? Veldig hggelig å bli “kjent” med deg, du byr virkelig på deg selv :)

  • Jack Daniels skriver:

    Som lege og forsker på dette temaet må jeg si at du dessverre er litt på feilspor, Beatrice!

    Kosthold er et veldig kontroversielt tema, kanskje mer enn noe annet, nesten på linje med religion altså.

    Det er nemlig veldig provoserende å kritisere et menneskets matvaner. Hva du spiser gjenspeiler nemlig hvordan du ser på deg selv og hvordan du ser på verden og hvordan du vil verden skal se på deg. Det er fordi du tar et valg hver gang du spiser –enten det er sunne eller usunne valg –og derfor forteller det noe om deg.

    ”Jeg vet dette er usunt, men jeg velger å spise det fordi dette gir meg en god smaksopplevelse.”

    Mat er et lands kultur, man har familietradisjoner, oppskrifter går i arv, man spiser av vane, man har kanskje en bestemt type kosthold fordi økonomien ikke tillater annet. Mat er stor kilde til glede og gode smaksopplevelser.

    Mat gjenspeiler ens verdier i større grad enn man er klar over. Folk har ulike personligheter, og de har forskjellig syn på seg selv.

    Ernæring er et forskningsfelt som annen medisinsk forskning. Likevel fremstilles området som en arena av personlige meninger, der hva som er sunt varier fra dag til dag, og avhengig av hvem du spør. Det er mye følelser og jeg tror på det og syns det er mer riktig..

    Vi godtar jo ikke synsing i noen annen vitenskap, så hvorfor er kostholdet blitt gjort så magisk? Folk godtar ofte ting bare fordi de står i et ukeblad eller er blitt fortalt som en personlig opplevelse av en privatperson som en allmenn sannhet. For alle har en viss formening om kosthold, fordi man spiser hver dag og har gjort det hele livet så føler man seg proff og kvalifisert til å foreta valg. Og det er kanskje til en viss grad sant. Fordi ingen andre enn dere selv kjenner kroppene deres og behovene deres best!

    Spis slik som Statens ernæringsråd og Helse direktoratet har anbefalt i alle år, nemlig 5 om dagen!

    Der er det anbefalt et forhold på makronæringsstoffene som tilsvarer 55-60% energi fra karbohydrater, 10-15% energi fra protein og 30% energi fra fett av det totale energiinntaket.

    Det anbefales å spise mye frukt og grønnsaker (5 om dagen!) og variert kost generelt – dvs. kornprodukter (hele korn), poteter, bønner, linser, nøtter, hvitt kjøtt, fisk, og plantemargariner og oljer-altså henholdsvis olivenolje. Det anbefales også å unngå å innta for mye sukker, salt, kolesterol-rike matvarer, synlig fett på kjøttvarer og begrense bruken av alkohol til et moderat nivå.I tillegg foreslås det å ha et kaloriinntak som samsvarer med energibehovet, og at man har et visst aktivitetsnivå hver dag.

    Disse kriteriene støttes også av The American Heart Association og Den Norske Legeforening og er veldokumenterte når det gjelder trygghet over langtidsbruk med tanke på tilførsel av nok energi og alle essensielle stoffer som er nødvendig for normal fungering –slik som essensielle aminosyrer, essensielle fettsyrer, diverse vitaminer og mineraler og nok fiber osv.

    Folk som er feite eller folk flest følger ikke disse kriteriene engang, derfor er de feite. Det er ikke vits i å lage nye kriterier da.
    Det blir som om det noen kjører i 100 km på en vei som har fartsgrense 60 km i timen. Så kræsjer de og en smart politiker sier: De kræsjet fordi de kjørte for fort, vi må senke hastigheten fra 60 til 50 km i timen!!

    Saken er jo selvsagt at de ikke kræsjet fordi 60 var for fort.Det samme kan sies om de vanlige rådene om kosthold. Folk er ikke feite fordi de er feil, men fordi de ikke følger de.

    Å ha for mye fett og proteiner i maten kan føre til tykktarmskreft (bevist), forverring av urinsyregikt, økning av kolesterol (selv om insulin ikke er til stede.)

    Inntak av protein stimulerer også glukagon-produksjonen. Ifølge lav karbohydrat-teoriene fører økt glukagon til lavere insulin-nivå, mindre fettlagring og økt fettforbrenning. Videre hevdes det at siden kostholdet i urtiden besto av kjøtt, fisk, nøtter og andre matvarer som hovedsakelig fører til utskillelse av glukagon, må vi også derfor bevisst velge matvarer som skaper en balanse mellom insulin- og glukagonproduksjon og slik motvirke vektøkning. Man ønsker altså å skifte hormonprofilen fra mye insulinutskillelse til mer glukagonutskillelse fordi det øker forbrenningen.

    Men det er lagt for mye vekt på effekten og betydningen av glukagon og hvorvidt inntak av proteiner vil ha en lipolytisk effekt i kroppen som følge av den påfølgende glukagonutskillelsen.

    For det første stimulerer også protein til insulinutskillelse og ikke bare glukagonutskillelse. Enkelte studier har faktisk vist en synergieffekt og større utskillelse av insulin etter et måltid med 0,75 protein til karbohydrat-ratio, dvs 40% karbohydrater/ 30% protein/ 30% fett) sammenlignet med måltid hvor disse ble konsumert hver for seg. Noe som forklares ved at også protein fører til insulinutskillelse.

    For det andre viser forskning at så lenge blodglukosen er innen det fysiologiske nivå, fra rett etter et måltid til lengre faste, lengste faste i vestlige land er søvn –ellers spiser vi hver 3. 4. 5. time og således har ikke glukagon noen store effekter, da er det nesten utelukkende variasjoner i insulin som håndterer glukosehomeostasen. Dvs man har et visst basal-nivå av insulin i blodet hele tiden og når det er lite blodsukker er dette lavt og når det er mye blodsukker, som rett etter et måltid er det høyt.
    Det er altså en likevekt og kan for enkelthets skyld sammenliknes med at vi kjører en bil i en viss hastighet, f.eks 100 km/t. Denne hastigheten kan være insulinutskillelsen. Om vi ønsker å senke farten er det ikke alltid nødvendig å tråkke på bremsepedalen, men at man bare kan slippe opp gassen litt. Så bare at insulinutskillelsen blir litt mindre er det nok til at glukose begynner p dannes fra fettlagrene fordi den relative mengden glukagon øker.

    Det er først ved sult, altså manglende inntak over lengre periode at glukagon og andre hormoner som kortisol, veksthormon og adrenalin gjør seg gjeldene som hovedhormon og retter på hypoglykemien ved å danne glukose fra proteiner og fett i storstilt skala.

    Den tredje og kanskje den største grunnen er at det ikke finnes noen vitenskapelige bevis for at et måltid med 40% karbohydrater 30% proteiner og 30 % fett, reduserer insulinresponsen i særlig signifikant grad sammenlignet med måltid etter tradisjonelle retningslinjer (55-60 % karbohydrater). Altså har det ingen ting for seg å endre kostholdet fra det statens ernæringsråd har anbefalt i alle år, altså 55-60% karbohydrater, til det som lav-karbohydrat-diett foreslår; 40% karbohydrater, fordi det ikke gir endring i hormonprofilen til lavere insulinrespons. Og hele argumentasjonen til lav-karbo-diettene er jo basert på at det er insulinet som er skurken og forårsaker fedmen og nedgang i insulin er jo hele poenget med å la være å spise karbohydrater.

    Det finnes flere hormoner som er med på appetittreguleringen. Leptin produseres i fettceller og Leptin-nivået i blodet er relatert til mengden fettvev man har, dvs. jo mer fett som er lagret, jo mer leptin lager cellene. Leptin er med på å kontrollere kroppsvekten ved at den gir signaler til appetittsenteret i hypotalamus og gir metthetsfølelse og nedsetter matlysten, og øker energiforbruket. Virkningen av leptin er slått ut så lenge insulin-nivået er høyt samtidig. Det hevdes av lav karbohydrat-diett at dette er enda en grunn til at høyt insulin-nivå bør unngås. Men studier viser at lav karbohydrat/ høy fett-dietter fører til leptin insensitivitet. Overvektige mennesker har økt leptin konsentrasjon i blodet, relatert til mengden fettvev, men dette økte nivået induserer ikke den ventede responsen, dvs. reduksjon i matinntaket og økt termogenese og forbrenning. Men ved energimangel derimot er fallet i leptin-konsentrasjonen større enn det som skulle tilsies å være forårsaket av reduksjonen i fettreservene. Dette fører til flere nevroendokrine responser som begrenser vekttapet, slik som økt hunger, mat-søkende atferd og suppresjon av thyroidea-hormon. Dermed kan man foreløpig tenke seg at i mennesker er leptin et hormon som sørger for å opprettholde en bestemt vekt, men at det er usannsynlig at det skal forhindre obisitet når det er overflod av mat.

    For å gjøre det hele litt mer komplisert, så er det en hel rekke andre hormoner, nevrotransmittere og signalmolekyler i hjernen som er med på appetittreguleringen og frigjøres ved inntaket av de ulike næringsemnene. Og før vi begynner må jeg tydelig få understreket at vi ikke vet nok om den hele virkningsmekanismen til alle disse signalsubstansene og det eneste vi med sikkerhet kan si er at det kreves fortsatt mye forskning. Derfor er det viktig at vi er ydmyke med å fastslå bestemte biologiske mekanismer som absolutte sannheter. Mye av dette er dessuten rotte-forsøk og hvordan det virker på mennesker kan selvfølgelig være forskjellig. Mennesker er tro det eller ei bittelitt forskjellig fra gnagere.
    Appetittregulering i menneskekroppen er ikke så enkel som å si at ”ja, insulin fører til fettlagring –insulin forårsakes av karbohydrater, derfor må vi kutte ned på karbohydratene for å gå ned i vekt.” For det første stemmer jo ikke dette resonnementet 100% tydeligvis, som jeg nå har prøvd å presentere, for det andre så er hormoner en del av det autonome nervesystem – og det er i prinsippet ikke kontrollerbart. Og hormoner har mange virkningsveier som velges og man kan ikke kontrollere én parameter uten å påvirke en annen. kroppen setter i verk mot-respons som påvirker et annet system igjen -og det er fortsatt mange flere faktorer som vi ikke vet nøyaktig virkningen av eller kanskje ikke engang har kjennskap til.

    Ghrelin er et peptidhormon som sekreres fra magesekken primært. Det har vist seg å stimulere til økt matinntak i både rotter og mennesker.
    Tap av kroppsfett pga kalorireduksjon fører også til en reduksjon av sirkulerende leptin nivå, og økende ghrelin nivå, noe som fører til økt appetitt. Altså. Lite leptin fører til økt ghrelin som igjen fører til økt appetitt.
    Å redusere fettet i kosten derimot, og erstatte en del av det med karbohydrater har vist seg å øke plasma leptin-nivå. Individer som spiste en ad libitum lav-fett diett, dvs. så mye de ville av en lav-fett/ høy karbohydrat diett, reduserte kroppsfettet uten å oppleve økt appetitt. Dette sannsynligvis fordi ved å redusere fettinntak kan man senke kaloriantallet betydelig uten å kutte ned for mye på maten og likevel oppnå en vektreduserende effekt. Og man kan tilsynelatende spise større mengder mat da karbohydrater gir 4 kalorier mens fett gir 9 kalorier per gram. Slik unngår man økt ghrelin-nivå og økt appetitt. Så karbohydrater er tydeligvis ikke så håpløst likevel.

    Men det er mer! For dette er et veldig stort og komplekst system! Og hvor vakker denne kompleksiteten er, illustreres enda bedre med ved hjelp av neste her:
    Cholecystokinin (CCK) er et hormon som produseres i tarmen og skilles ut etter inntak av protein eller fett. Dette hormonet gir signaler til apetittsenteret i hjernen og gir metthetsfølelse, men det skilles ikke ut når vi spiser karbohydrater.
    Og mangel av CCK resulterer i økning av nevropeptid Y i hjernen. Nevropeptid Y (NPY) er et hormon som fører til økt karbohydrat inntak. Det virker sammen med flere potente stimulatorer for mat-inntak, bl.a. Agouti-related peptid (AgrP). Disse virker i nucleus arcuatus i hypothalamus i hjernen, Sultsenteret, og fører til økt appetitt. Men alle disse blir effektiv nedregulert av insulin óg leptin.
    Dvs. insulin hemmer NPY og AgrP som har en appetitt-stimulerende virkning. Altså er det ikke bare ulempe ved å ha økt insulin-nivå tydeligvis.
    Riktignok stimulerer ikke karbohydrater til utskillelse av CCK som fører til metthet, men CCK virker via NPY og AgrP som blir nedregulert av Insulin som så absolutt skilles ut ved karbohydratinntak.
    Amylin er et annet perifert generert peptidhormon og en potent inhibitor, altså hemmer, av matinntaket og magesekkens tømning. Amylin skilles ut samtidig med insulin og krysser blod/ hjerne –barrieren og gir en metthetsfølelse.
    Ja, som vi ser så har ikke insulin utelukkende negative effekter som fettlagring men fører også til metthet.

    Man kunne f.eks på bakgrunn av det siste med Amylin like gjerne sagt at ”ja –karbohydrater fører til insulinutskillelse, og insulin fører til amylinutskillelse og amylin virker mettende på hjernen –altså må man spise masse brød og karbohydrater” for det virker slankende. Men det sier vi altså ikke fordi dette bare er et bittelite bilde av det hele og illustrerer hvor komplisert appetittregulering egentlig er. Man kan ikke bare endre én parameter fordi det igjen påvirker andre.

    For å si det enkelt: dersom Kroppen er en bedrift og hormoner og signalsubstanser er de ansatte, så har kroppen som en fabrikk overtallighet av arbeidere. Man har ca 30 -40 signalsubstanser som via kompliserte kaskader og mekanismer regulerer appetitten.

    Det er også viktig å spørre seg om hormoner påvirker atferd? Det hevdes også at det svingende insulinet fører til en hormonell hunger som får oss til å spise mer. Etter et måltid med raske karbohydrater, øker blodsukkeret og også insulin-nivået. Denne insulinutskillelsen overkompenseres ofte og fører til at blodsukkeret faller litt under det normale. Lavt blodsukker oppleves som nervøsitet, konsentrasjonsvansker, søvnighet og man føler ofte en søt-hunger og ønsker spise igjen. Lysten på dessert eller noe søtt tilskrives denne effekten.

    Det påstås også at et høyt insulin-nivå er uheldig fordi det fører til økte nivåer av nevrotransmitteren serotonin i hjernen. Dette skjer ved at et karbohydrat-rikt måltid øker nivået av serum tryptofan som er forløper for serotonin. Serotonin gir en følelse av lykke og velvære. Men når serotonin nivået så reduseres får man dermed lyst på søtsaker slik at nivået igjen skal gå opp og velvære-følelsen skal komme. Det er nettopp dette sånne amerikanske komiserier på tv skal illustrere når de viser ei dame som nettopp har slått opp med kjæresten og sitter med en skje i iskrembøtta.

    Men disse påstandene er aldri blitt verifisert i vitenskapelige forsøk. Det er nemlig svært vanskelig å få bekreftet årsaker til menneskelig oppførsel. Studier som har involvert mennesker viser at det som bestemmer lysten på mat er vanskelig definerbar, men noe av det som har mest innvirkning på hva og hvor mye vi spiser er matens smak og matens evne til tilfredsstillelse og metthet. Matens farge, konsistens, presentasjon og lukt er også faktorer som er med på å avgjøre hvor mye glede vi får fra maten. Kjedelig mat spiser man mindre av.

    Mennesker har heller ikke noen bestemt foretrekkelse mot ulike rene matvarer som f.eks reint sukker eller smør, men heller matvarer som is, sjokolade, brus ol. Det er altså gleden og tilfredsstillelsen av smaken og det å spise, heller enn det kjemiske innholdet mennesker reagerer på og søker etter. I motsetning til andre dyr, spiser mennesker av flere forskjellige grunner, bare én av dem er behovet for å overleve. Hvor mye og hvor ofte vi spiser henger nøye sammen med livsstilen og økonomien og andre sosiale faktorer. Vi kan spise fordi vi er stresset, eller fordi vi er i selskap. Det kan være erstatning eller trøst for manglende kjærlighet og nærhet, angst eller depresjon. Det viser seg ved å se på trender at folk med høy utdannelse spiser mer sunt enn personer med lav utdannelse.

    Mat-valg er et verdivalg. Det påvirkes av sosiale, kulturelle og økonomiske forhold.
    Det er ikke sikkert det er slik at alle ønsker å spise sunt og ha et jag om å ha sunnest mulig kropp. Enkelte tar et valg og sier til seg selv at: ’’jeg vet dette er usunt, men jeg velger å røyke, eller spise denne sjokoladen for å oppleve gleden av smaksopplevelsen den gir meg.”

    Ønsket om sunn kropp og helse er også et verdi-valg. Det vil fortelle noe om din personlighet og valget av livsstil.

    Ved rotteforsøk på ”cravings” fikk en gruppe rotter tilgang på sjokolade i tillegg til sin vanlige mat, og dette ble senere byttet ut med kapsler som inneholdt psykoaktive substanser som finnes i kakaobønnen. Rottene sluttet faktisk å spise sjokolade –de var altså fornøyde fordi hjernen deres ble tydeligvis like tilfredsstilt.
    Det er derfor man kan lese forskning innimellom som hevder at man kan bli avhengig av sjokolade fordi kakaobønnen inneholder stoffer som påvirker hjernen.

    Men samme forsøk overført på mennesker, så skjedde det ikke; De fikk velge mellom kapsler med kakao (som dermed skulle inneholde de psykoaktive substansene), hvit sjokolade, melkesjokolade og kapsler med placebo. Og det eneste som stoppet lysten på sjokolade var å spise enten melkesjokolade eller hvit sjokolade. Altså kan årsaken til lysten på sjokolade tilskrives mer enn de substansene som finnes i sjokoladen og virker inn på hjernen.
    Og man kan konkludere med at vi ikke spiser fordi visse kjemiske substanser har en respons på hjernen, men av den enkle grunn at vi ønsker smaken og mettheten og lukten og synet på maten. Vi er heldigvis høyerestående vesener og spiser av andre grunner enn det rotter og fugler gjør. Vi har kognitive funksjoner og evne til assosiasjon og spiller på et større spekter av sanser enn bare instinkter og kan gjøre litt mer veloverveide valg.

    At folk faktisk har gått ned i vekt ved å følge lav-karbohydrat dietter kan like gjerne tilskrives andre faktorer som mer oppmerksomhet rundt kostholdet. Et strukturert spise-plan, nøye planlagte måltider med jevne mellomrom, lite toleranse for småspising mellom måltidene har større betydning for vektnedgangen enn å skifte makronæringsstoffet.

    Jeg tror årsaken til at mange tror på diverse dietter er at det skapes blest i media, det er nytt og spennende. Man leser i ukeblad om en kjendis som går ned og man prøver selv. Det er andre flere som spiller inn:
    1. Man øker oppmerksomheten rundt det man får i seg
    2. Man velger sunnere matvarer, grønnsaker, unngår snop og chips og brus.
    3. man spiser måltider til faste tider og unngår småspising
    4. Man begynner å trene.

    Jeg tror heller det er disse faktorene som betyr mer, heller enn det å kutte karbohydrater. Kanskje det er en kombinasjon?
    Dette fører sekundært til en nedgang i kalorimengde inntatt –noe som er årsaken til vektreduksjonen. Ved å begrense karbohydrat-inntaket legger man store restriksjoner på type mat som man tillater å spise og også mengden mat man kan spise. Altså er vekttap ved lav karbohydrat-diettene i hovedsak assosiert med redusert kaloriinntak og ikke med redusert karbohydrat inntak. Dessuten er det mer appellerende å gå på en diett som tillater mer fett og proteiner og mindre ”kjedelig” kost og det virker ikke som om man er på slankekur. Men så lenge man reduserer inntaket i forhold til forbruket vil man gå ned i vekt ifølge den klassiske energibalanse-likningen. Alle studier konkluderer med en ting uansett type diett det er snakk om: Varig vektreduksjon oppnås kun ved langsiktig endring av kosthold med redusert kaloriinntak og økning av aktivitet.

    Det er også stor forskjell på hva som er riktig kosthold for ulike mennesker. Man må skille mellom kostholdet for diabetikere fra kostholdet til f.eks idretts-aktive personer som igjen har et annet behov enn vanlige mennesker. Det er ulik behov for disse tre gruppene. Idrettsprestasjoner og energinivå er kjent for å lide under dietter med lite karbohydrater. Det er altså viktig å skille diettene for ulike grupperinger å ikke blande sammen kosthold ved sykdom med andre tilstander hvor behovet er helt annerledes. Og når det gjelder vekten er det energibalansen som har størst betydning, altså energi-inntak vs. energi-forbruk.

  • jane skriver:

    Interessant lesing , Jack Daniels:)

  • Morten skriver:

    Hei Jack D.
    Fint at du forsker på dette området, det trengs virkelig. Annika Dahlquist tar imot donasjoner som gis uavkortet til forskning på området. Det finnes så altfor lite forskning på dette området, siden man har tatt tidligere forskning for god fisk, og ikke forsket på hvordan en kost bestående av fett, og dernest protein vil virke på helsen.
    Egentlig skulle det ikke være nødvendig. Eskimoene har levd på en slik kost lenge, og en behøver ikke forstå hva som er problemet. Da de gikk over til Vestlig kost, gikk det de vanlige 20 årene, og som bestilt kom også “våre “sykdommer til dem.
    Forskere med skylapper, er som Einstein sa, noe av det farligste. De kan forlede millioner av mennesker rett i fordervelsen. Som lege er du kjent med den renomerte legen fra USA, som på 50 tallet presenterte sin forsking på fett og kolesterol, og forbindelsen med hjerte og karsykdom.
    Som vi nå vet er feil. Han utelot greit nok de landene som ikke passet med statistikken, og fikk derfor en grei kurve som viste det han trodde, at å spise mye kolesterol ville føre til økt fare for hjerteinfarkt, for eksempel. Egg ble stemplet som farlig. Vi vet idag, at det også er feil.
    Kolesterol skal man ha, og gjerne en god del også. HDL kolesterolet kan vel knapt kalles skadelig. Dr. Atkins har presentert undersøkelser som viser at en kost med høykarbo, vil stimulere en produksjon av LDL, mens det motsatte, en nesten null karbo kost, stimulerer HDL produskjon.

    Du er desverre blitt feilinformert også, så jeg skal ikke kritisere deg så altfor mye. LCHF har ikke noe likhet med 40 prosent karbo og 30 prosent på både fett og protein. En LCHF diett, kan ofte se slik ut: 75 prosent fett, 20 prosent protein, og 5 prosent karbo, da med lav GI såklart. Tomat, grønnsaker som broccoli og blomkål, ALDRI sukker og hvetemel.
    Det er ofte her det feiles. Kommunikasjonssvikt. SÅ lavt karboinntak er jo ikke bra?? Mannen i gata aner som regel ikke at karboydrater ikke er essensielle. Fett er essensielt, og en god del aminosyrer er det.

    Du forstår: LowCarbHighFat (LCHF) gir en minimal blodsukkerøkning, og insulinbelastningen på kroppen er minimal. Og her snakker vi om vektreduksjon som en bivirkning av forbedret hormonbalanse og derigjennom bedre helse. Du behøver ikke tenke på sult og denslags. En LCHF `r kan spise egg og bacon kl 7 på morgenen, og blir så sulten igjen ved 3 tiden. I mellomtiden har kroppen brent både lagret fett, og det fettet du har spist.
    Resultatet er bevist: Mange har blitt kvitt migrene, astma, allergier, eksem, psoriasis, leddbetennelser, fibromyalgi, kroniske betennelsestilstander, mindre karies, lavere blodtrykk, forhøyet HDL og lavere LDL, mindre triglyserider, og noe av det morsomste: Nesten null forkjølelser. Dette er ikke tankespinn eller “vi vet ikke langtidsvirkningen”. Vi gjør det. Jonas Colting har for eksempel spist LCHF i 15. Han er en kjendis, og vi kjenner vel mange av hans prestasjoner som toppidrettsutøver. Men vi har også de VIRKELIGE langtidsvirkningene. Atkins pasienter fra tidlig 80 tall. For eksempel. Eller som jeg nevnte tidligere: Eskimoene. Inuitene. Masaiene.

    Vi vet at Mammutjegerne spiste fett i lange baner. De måtte det, for å overleve. Var de fete? Hadde de diabetes? Nei. Vi vet også at de ikke hadde karies. Høykarbo gjør at tenner råtner, hva det gjør med resten av kroppen tro…?
    Men vi behøver ikke gå så langt tilbake som til Mammutjegerne. Indianerne spiste bison. Innmaten gikk først, ned på høykant, og helst rått. Kjøttet ble tørket, og spist resten av året. Må bare poengtere at heller ikke dette førte til noen særlige helseproblemer.
    Vi vet også at mennesket trenger ca 50.000 år på å forandre genene, eller rettere sagt, det er den tiden genene trenger på å tilpasse seg forandringer. Jordbrukere har vi vært i 9000 år, eller i Norden, 4000. Vi er ikke noe særlig egnet til å spise korn. Ikke ennå. Om 40000 år så.
    Vi kan gå litt fram i tid, til 1989. I sverige blir det da innført en nøkkelhulls merke på sunne og magre matvarer, for å bremse den økende fedmen. Salget av smør og fett går drastisk ned, fra 28000 tonn til 12000 tonn i 2005. Ergo virket det, folk spiste magert. Og resultatet ble en kjempeeksplosjon i fedmen. Det er nå en generasjon siden, og nå er annenhver mann i sverige betegnet som overvektig. Og hver tredje kvinne. På en generasjon har altså fedmen fordoblet seg, TIL TROSS FOR AT FETTINNTAKET DRASTISK NED!!

    Diabetikere har merket en viss forbedring med GI mat, men ikke så drastisk om med LCHF, der fettet blir gitt den sentrale plassen. En typisk diabetiker, Lars-Erik Litsfeldt, gikk på 70 enheter insulin om dagen. Etter to dager på LCHF kunne han kutte ut medisin. Og gikk ned 11 kilo raskt.
    Tidligere hadde han fulgt den svenske retningslinjen for diabetikere. Og fikk hjertinfarkt.

    Jeg kan fortsette å ramse opp, men det har ingen relevans.
    Det som er viktig, er at leger og forskere, som Jack Daniels her, gjør et ærlig og redelig forsøk på å se på seg selv, og spørre: Har jeg skylapper? Tror jeg på alt jeg har blitt fortalt, eller tør jeg lete etter egne svar?
    Om du har skylapper, ta dem av.
    Om du ikke har, glem hva du har lært om lavkarbo, og lær hva LCHF er. DA kan du få noe relevant å sammenligne med. Mange leger, spesielt i Sverige har gjort det, og blitt, ja sjokkert.
    LCHF kan og bør spises av alle, for å helberede, og for å forebygge.

    Jack D, jeg har ikke forsøkt å motarbeide det du sier, som du sikkert har grunnlag for (håper jeg).
    Men jeg har forsøkt å gi deg et innblikk i hva lenabeatrice snakker om, nemlig LCHF, som du tydelig ikke visste. Og det er helt greit. Nå som du har fått litt kjøtt på bena, oppfordrer jeg deg og dine kolleger til å løsne på slipset, brette opp ermene og gyve løs på forskning : Statens ernæringsråd vs LCHF: Hva er sunnest?

  • janicke skriver:

    Fantastisk innlegg, MORTEN:)

  • Frelst skriver:

    Jack Daniels,

    som lege og forsker vet du jo alt om hvordan det er med hellige kuer? Pengene og respekten ligger hos det anerkjente. Utfordrer man dette kan det gå ille, det har vi mange eksempler på.
    Kritisk vurdering av undersøkelser må til, og da dukker det sannelig meg opp mye rart når det gjelder forskning på kosthold. Jeg er svært kritisk til karbohydrat inntak i de mengder som forekommer i dag og dette er med på å farge mitt syn. Selv med dobbelt blindkontroll får man ofte det svaret man forventer eller man stiller feil spørsmål.
    (Jo, jeg spiser karbohydrater i mengder enkelte dager, men det er det gode grunner for)

    Det du tar opp ang. hormonbalanse, spising og trening er det skrevet to gode bøker om av Rob Faigin. Han sier mye av det samme som deg, men forteller også hvordan man kan optimalisere denne. Anbefalt lesning, spesielt for deg som forsker på dette. Selv om du måtte være uenig med ham så er bare referanselista gull verdt for en ernæringsforsker.

  • LenaBeatrice skriver:

    Til dere som har kommentert:

    Her var det mye å lese, så dere får tilgi meg at jeg ikke får gått igjennom alt skikkelig i kveld.
    Men, jeg setter pris på alle tilbakemeldinger,og min samboer Morten har jo vært så vennlig å svare på mye ser jeg ;-)

  • LenaBeatrice skriver:

    Hei igjen alle der som har kommentert dette innlegget :-)

    Det er skrevet mye over her, og det blir en håpløs oppgave å skulle svare på alt.

    Men det er vel ingen hemlighet hva jeg mener:

    LCHF kost er ikke farlig for helsa, og det er heller ikke bevist at det øker risikoen for hjerte- og karsykdommer.
    Den svenske Socialstyrelsen har dessuten godkjent Dr. Annika Dahlqvists kostholdsråd (LCHF) for behandling av overvekt og diabetes 2, med bl.a dette argumentet:

    “fastslår att sådan behandling är i överensstämmelse med vetenskap och beprövad erfarenhet”

    Den amerikanske diabetesforeningen har kommet til samme avgjørelse som den svenske socialstyrelsen.

    På lavkarbo.no i dag leste jeg om en person som hadde vært hos legen sin og sjekket kolesterolet, og legen sa da han så prøveresultatene:
    - Jeg ser at du spiser magert.
    Saken er at denne personen følger ketolysedietten, en diett rik på fett, men mager på karbohydrater.

    Det er jo helt riktig at fedme, blodfettsforstyrrelser, høyt blodtrykk og diabetes øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, men jeg mener det er en feiloppfattnig at LCHF kost forverrer oven nevnte problemer.
    LCHF kost har derimot en gunstig virkning på disse livsstilssykdommene, og ved å spise LCHF minsker man risikoen for hjerte- og karsykdommer, samt at helsa for de som spiser LCHF forbedrer seg dramatisk på mange andre måter. Det finnes det mange eksempler på.

    Bente: Du har stilt meg et spørsmål som jeg skal svare på.
    Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mye karbohydrater man skal spise i løpet av en dag.
    Vi er forskjellige.
    Er man nybegynner kan det være lurt å lese seg litt inn på hva det handler om å spise lavkarbo/LCHF, for å få et grep om det. Man kan velge å komponere sin egen diett, eller man kan følge et spesilet kosthold. Jeg begynte med Atkins.
    For meg var det greit å ha et sett med “regler” da jeg startet, men nå føler jeg mere og mere at jeg kan spise lavkarbo/LCHF uten disse reglene.

    Her er en nybegynnerside om LCHF kost hos Kostdoktorn:
    http://www.kostdoktorn.se/lagkolhydratkost-lchf

    Du kan også lese om forskjellige lavkarbokosthold på http://lavkarbo.no

    Mange opplever bivirkninger i starten da de begynner med lavkarbo/LCHF.
    Det kan dreie seg om hodepine, sårhet i muskelne, slapphet m.m.
    Dette er forbigående problemer som forsvinner når kroppen lærer seg å hente det meste av energien sin fra fett, ikke karbohydrater.
    Regn med at det kan ta noen dager.
    Varer det lengre enn noen dager bør du se på hva du egentlig spiser. Får du i deg nok fett? Drikker du nok vann? Spiser du noe du ikke burde spise?

    Men når disse “startproblemene” er over, da opplever de fleste økt energi og ork, for ikke å glemme store helsegevinster, så sant man spiser riktig :-)

  • Nomma skriver:

    Sitat fra Jack Daniels:
    “Å ha for mye fett og proteiner i maten kan føre til tykktarmskreft (bevist), forverring av urinsyregikt, økning av kolesterol.”

    kan du da forklare hvofor kolesterolet mitt har gått ned etter at jeg begynte å spise mye fett og proteiner? ;)

    Takk for ett godt innlegg Morten ;)

  • Harmonica skriver:

    Så synd at Jack Daniels ikke har vært innom og lest det Morten skrev, og kommentert det.

    Flotte sider, Lena!

    Ang sammenhengen med tykktarmskreft og rødt kjøtt/fett lurer jeg litt på hvordan den forskningen utartet seg. De som spiste mye kjøtt/fett – hvor mye karbohydrater spiste de sammen med kjøttet og fettet?

    Med en LCHF-kosthold som jeg har hatt i 8 mnd, har fordøyelsen blitt så fin, avføringen helt perfekt. Før var det treigt, mye sauelort og mye luft. Da hadde jeg ofte magesmerter, og var sikker på at mye dritt satt fast i tarmtottene uten å komme videre. Men jeg nærmet med 40 og tenkte det var alderen. Men med mye riktig fett og lite korn/stivelse/sukker, mye frø og tilskudd av probiotika i ny og ne, tror og håper jeg at tarmen er adskillig friskere nå.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>