Burde jeg hatt en diagnose?
Overspising/en overspiser beskrives på følgende måte:
- Kan i skjul sette til livs enorme mengder mat.
- Er på kontinuerlig slankekur
- Spiser all mat med dårlig samvittighet
- Kaster ikke opp maten. Dette kan forklare sammenhengen med overvekt
- Overspising opptrer også i økende grad parallelt med økende overvekt
- To til tre middagsporsjoner, avsluttet med en isboks, er en ganske vanlig mengde å overspise
- Ofte er overspisingen knyttet til håndtering av vanskelige følelser og forbundet med stor skam og selvforakt
- Utseendeidealer som favoriserer tynnhet, bidrar til at mange opplever mye skam
Dette var meg for 5 1/2 år siden, alle punktene stemmer. Litt usikker på det med en isboks etter 2-3 middagsporsjoner…var nok litt avhengig av om jeg hadde spist 2 eller 3 middagsporsjoner, og hvor stor isboksen egentlig var.
Jeg ble jo veldig overvektig, var det i mange år, hadde en BMI på 47-49, Morten mener bestemt at den var høyere på et punkt, at jeg veide over 140 kg.
- Studier har vist at tretti til femti prosent av pasienter med sykelig overvekt har en emosjonell overspisingslidelse, sier Samira Lekhal, medisinsk ansvarlig ved Senter ved sykelig Overvekt (SSO) ved Universitetssykehuset i Tromsø.
Burde jeg hatt en diagnose?
Ville det ha hjulpet meg å få diagnosen “overspiser”?
“Livsfarlig” mat for meg
Jeg er klar over at det finnes flere grunner til at folk overspiser, at det også kan ligge vonde ting bak.
Men jeg tror at mange overspisere ofte er “karbojunkies” ….rett og slett, avhengige av karbohydrater.
Hvis dere leser dette nettmøtet med Jøran Hjelmesæth, hvor han svarer på spørsmål fra personer som overspiser, hvor mange av disse personene tror dere ville fått hjelp ved å prøve lavkarbo?
Det er blant annet to spørsmål der, med overskriftene “Sukker hunger” og “Sukkeravhengig”, i tillegg til flere som skriver om overspising av mat. Jeg kjenner meg igjen i flere av disse historiene også.
I artikkelen som jeg linker til øverst står det:
Råd til deg som overspiser
Prøv å kartlegge hva som skjer like før en overspisingsepisode. Er detfor å dempe vanskelige følelser? Prøv å finne alternative mestringsmetoder som gir deg positive opplevelser.
Husk at om du klarer å motstå behovet for å overspise en stund, vil vanligvis trangen avta. Snakk med noen om spiseproblemet ditt. Ønsker du råd av fagperson? Fastlege, privatpraktiserende psykolog, psykiater eller andre deler av spesialisthelsetjenesten kan henvise deg til behandling.
Hvis jeg tidligere hadde hatt nok kunnskap om hva maten jeg spiste gjorde med kroppen min, da ville jeg ha klart å kartlegge hva som gjorde at jeg overspiste (jeg overspiste omtrent hver eneste dag!). Jeg ville allerede for mange år siden ha funnet en alternativ mestringsmetode som ville gitt meg positive opplevelser. Jeg ville ha klart å motstå behovet for å overspise, trangen til mat ville avtatt, uten hjelp av privatpraktiserende psykolog, psykiater eller andre deler av spesialhelsetjenesten.
Jeg ville ha klart det jeg nå har klart, å få bukt med overspisingen min, ikke ved hjelp av en diagnose, men ved hjelp av mindre karbohydrater, altså lavkarbo.
Bra mat for meg, laks, brokkoli og hollandaisesaus
Jeg tror det ligger en fare i å sykeliggjøre en person “bare” fordi vedkommende overspiser.
Jeg tror at en diagnose er for lett å gjemme seg bak, at den som overspiser sier til seg selv og omgivelsene at “jeg er en overspiser, så det er ikke så rart at jeg spiser mye”. Det vil lett kunne hindre en person i å se at det er selve maten som spises som gjør at vedkommende spiser for mye, enten det nå er middager og/eller sukker som overspises.
Noen ganger går mat- og overvektsproblemene så langt at man blir nedkjørt psykisk, og da kan det godt hende at man trenger “proff” hjelp, i tillegg til endret kosthold. For det påvirker psyken hardt å aldri få til, å være en overspiser, være overvektig, ikke passe inn i det “normale” samfunnet.
Tenk etter hva det kan gjøre med et menneske å f.eks. være så stor at man ikke klarer å leke med barna sine, ikke får plass i et vanlig badekar, ikke klarer å knyte skoene sine på normal måte, ikke våger å sette seg på en pinnestol borte hos folk i frykt for at den skal knuses…
Nei, jeg mener ikke at lavkarbo alltid er løsningen for alle, men jeg mener at lavkarbo ofte er løsningen for mange.
34 kommentarer:
Legg igjen et svar
LAVKARBO OPPSKRIFTER
OVERVEKT OG SLANKING
MAT & HELSE
TRENING
SPØRSMÅL OG SVAR
LAVKARBOBØKER
ALLE EMNER
FORSLAG TIL FROKOSTER
FORSLAG TIL LUNSJER
FORSLAG TIL MIDDAGER
LAVKARBO & FAMILIEN
MAT FOR TRAVLE DAGER
MATPAKKE
UKEMENYER
KYLLING
FISK OG SKALLDYR
TACO
PIZZA
BURGERE
PØLSE
GRILLMAT
SPEKEMAT
ANDRE KJØTTRETTER
GRATENGER OG OVNSRETTER
SALAT
SUPPE
LAVKARBOBRØD
PÅLEGG
PANNEKAKE
AVOCADO
SAUS, DRESSING, DIP
FRUKT OG BÆR
KAKE, DESSERT, IS
GODIS, SNACKS O.L.
DIVERSE RETTER
DRIKKE
VIN
JUL
Se på denne, Lena: http://www.tv2.no/gmn/nettprat/spiser-bare-fett-for-aa-holde-seg-frisk-3486613.html
Jeg har et normalt forhold til mat når jeg lever lavkarbo, da overspiser jeg ikke på samme måte som på høykarbo. Har jeg en dårlig periode så velger jeg ekstra mye fett og det stopper seg selv.
I tillegg slipper jeg overvektproblematikken.
Ja, jeg er så enig i alt du skriver. Lavkarbo stabiliserer sinnet syns jeg så lenge jeg ikke får de blodsukkertoppene, og jeg kan spise meg mett og spise når jeg er sulten med god samvittighet. Det gjør meg frisk og lett til sinns. Jeg er bare glad om dagen jeg. :-))))
Jeg tenker også “hva kommer først, høna eller egget?” Overspiser man fordi man har følelsesmessige problemer, eller får man følelsesmessige problemer fordi man spiser på seg et ustabilt blodsukker?
Veldig interessante tanker dette. Jeg tror også at sykeliggjøring kan være farlig – fordi man da håper på “en pille”. Veldig mye sykdom kan avhjelpes bedre langsiktig med livsstilsendringer, enten alene eller sammen med medikamenter.
Problemet er at når man har en diagnose, så tror man at medikamentell behandling erstatter egeninnsats…
(Jeg husker at for 20 år siden da min far fikk diabetes så var det lett å finne sukkerfri produkter… og det var “opplest og vedtatt” at man ikke skulle spise karbohydrater, i sær ikke de raske karbohydratene. Seinere gikk dette over til å bli “du kan jo bare sette litt mer insulin…”)
Også på samme måte som “lavt stoffskifte”. Jeg har diagnosen og er klar over at det gjør med handicapet i forhold til vektregulering. Men det fritar meg ikke for egenansvar i å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen.
Carisma: jeg tror det finnes mange varianter. Noen overspiser for å trøste seg, fordi de har følelsesmessige problemer i utgangspunket. Feil mat vil da gjøre vondt verre tror jeg. Så er det de som får følelsesmessige problemer pga av feil spising, og her kan problemene bestå av alt mulig. Man får problemer fordi man føler seg svak, blir overvektige, ikke mestrer, har blodsukkersvingninger som påvirker sinnet…..+++
Smgj: det å få en diagnose kan også føre til at man tar den holdningen at dette må “andre” gjøre noe med: leger, psykologer….
Dette må jeg si var et veldig bra innlegg! jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Er mange som overspiser pga problemer, dårlig selvtillit osv. men jeg tror også det er mange som gjemmer seg bak “problemene” også å skylder på problemene når de egentlig er hardbarka karbojunikes. og Det er jo i grunn ikke så rart at de gjør det heller. man blir jo avhengi av karbohydrater og sukker. det er jo det i nesten alt du kjøper av matvarer i butikkene nå til dags. så når folk da skal slutte med karber. så blir det ikke så lett likevel. fordi man rett og slett er omringet med fristelser. og man går med konstant søthunger! i tillegg til at man med dårlig selvtillitt ikke eier tro nok på seg selv. som igjen blir trykket enda lenger ned så fort man ser noen som er tynne fine og slanke og kommer inn i alle klær de vil. osv. og dermed ser verden rett og slett bare helt håpløs ut. Så jeg trorn ok Lavkarbo er løsningen på veldig mange tilfeller av overvekt.
Først,Tusen takk for fantastisk blogg med info og LEKRE oppskrifter…Du er superflink!!:-)…Jeg tror du har rett i dette,LenaB. Det fungerer helt annerledes på lchf enn med carbo-baserte dietter. Jeg prøvde meg for litt siden på en diett med karbo fra frukt før kl.14,og proteiner og grønt etter dette. minimalt med fett….ville teste dette kontra lchf,for å se om sukkersuget mitt var betinget av søtsaker,eller også frukt. Etter mindre enn ei uke,lette æ frenetisk i skapene etter noe søt eller salt,kjeks ,sjokolade ,is …osv..totalt i ubalanse med blodsukkeret..En alldeles grusom opplevelse…blei nedfor,trøtt og deprimert..Skal IKKE teste noe annet enn lchf ever igjen!!… ville i utgangspunktet bare kunne nyte litt av de deilige bærene nå i sommertiden,men tror det blir ganske greit hvis jeg tar bær til cottage cheese eller sammen med en dæsj mager vaniljekesam til lunsj,og heller går ned littegrann i fettmengde nå i sommer…Hva tror du om det,Lena??….
Synes egentlig du skal være ”glad” for at du ikke får en diagnose på overspising. Har hatt bulimi og overspising trengt over hue som diagnose i mange år.
Så ja, altfor lett å gjemme seg bak en diagnose. Og det blir på en måte ”greit” å ha en dag eller to hvor man overspiser vilt, nettop fordi? – jo man har en diagnose!
Har gått på LCHF i to dager nå å er helt i ekstase over hvor bra det har gått! Småsulten er vekk, rart å sitte tidlig på mårran å faktisk være mett?
Du er en inspirasjons kilde Lena! Sverger til siden din !:)
Trine: Det er flere steder i verden der epilepsi blir behandlet med ketogen diett. Men jeg forundrer meg litt over det bildet på nettsiden du linket til, om det bare er konstruert for tilfellet, eller om gutten faktisk tar raffinert soyaolje? Jeg håper i så fall at det ikke er noe han tar fast, for det betyr at personen som er ansvarlig for dietten hans ikke er up to date i det hele tatt på hva som er sunt og ikke sunt. Det virker som om en del ernærngsfysiologer og leger mener at planteoljer er sunt, uansett. Jeg hører sjelden at de påpeker at oljen MÅ og SKAL være virgin, eller kaldpresset, og at man MÅ og SKAL etterstrebe en så god balanse mellom omega 3 og omega 6. Ellers kan man like godt la være, faktisk. Etter min mening er det ingen oljer som kan konkurere med Kokosoljen :) Som forøvrig inneholder nesten bare mettet fett, hvor hoveddelen er MCT olje. Og det er i en leges og ernæringsfysiologs øyne farlig, antar jeg.
Jeg har diagnostisert meg sjøl til å være overspiser for mange år siden, men ser at så mye har forandret seg på LKHF-kosthold at jeg knapt kan kalle meg det lenger.
Hjertet mitt gråter for alle der ute som sliter med overspising: Trangen til og årsaken til overspising kan ligge i at du spiser feil mat!!!
Hei Lena.
Jeg diagnostiserte meg selv med en overspisingsforstyrrelse for noen år siden – overbevist om at over-(tildels tvangs-)spisingen hadde psykologiske årsaker. Det tror jeg fortsatt – skjønt min erfaring med lavkarbokosthold i ettertid har overrasket meg litt i så måte: Det rent kroppslige suget etter noe å spise/gumle på, er merkbart redusert når jeg spiser lavkarbo, hvilket har vært befriende å erfare. Men uroen (“psykisk stress”, vil jeg betegne det som) som jeg med årene er blitt vant med å døyve ved hjelp av å spise, er der fortsatt – uansett kosthold. Derfor mener jeg at min diagnose må være riktig.
Om diagnosen i seg selv “hjelper meg” eller om jeg “trenger den”, er ikke noe poeng, slik jeg ser det. Når jeg sier at jeg har den spiseforstyrrelsen, er det ikke fordi jeg trenger en unnskyldning for å kunne overspise, men fordi jeg tror det er et faktum, helt enkelt. Jeg har det ikke i noen særlig ekstrem grad, riktignok, men dog.
Etter min introduksjon til lavkarbo vurderte jeg den ideen at mitt problem kanskje kunne forklares hormonelt, men kom frem til at det er usannsynlig, da jeg uten tvil har et *emosjonelt* anstrengt forhold til mat – lavkarbo eller ikke lavkarbo.
Skulle du ha noen tanker eller teorier (eller kunnskap) ang. noe av dette, håper jeg du vil dele det med meg.
Sofiemor: spis gjerne fløte med bærene, hvis du liker det.
Laila: Jeanette Rode sier om seg selv:
““Som de fleste av oss har hun et lidenskapelig forhold til sjokolade, og hun sier ikke nei takk når hun blir tilbudt dessert. Og når hun er sliten lei eller stresset, søker også Jeanette til godteposen”
Står i dette innlegget som jeg har skrevet:
http://lenabeatrice.net/mat-og-helse/hvor-sunne-er-kostholdsekspertene/
Har da Jeanette Roede egentlig en diagnose? En spiseforstyrrelse? Siden hun søker til godteposen når hun er stresset?
Jeg tenker at koblingen til mat/godis når man er stresset er såpass vanlig at det nærmest kan sies å være normalt. Ikke nødvendigvis sunt og bra, men normalt.
Hvis en diagnose skal stilles, så er det kanskje en annen diagnose som bør stilles, f.eks en eller annen stress-diagnose? Får man gjort noe med stresset, så unngår man overspising. Bare tenker litt høyt her jeg nå altså :-)
Stress øker insulinutskillelsen, som igjen gir lavt blodsukker dermed får man trang til å spise søtt når man er stresset.
Takk for svar, Lena :)
Noen ganger er det greit å tenke høyt, ja. Interessant dette. Hvis det er slik som Carisma skriver ovenfor, at stress gir økt insulinutskillelse og lavt blodsukker, kan dét kanskje være forklaringen på Jeanette Roedes søken til godteposen? I så fall er det vel et kroppslig sug hun får. Men hvem vet. Hvis hun har det som meg, er det først og fremst en psykisk/emosjonell greie hun søker å lindre ved å overspise, og i så fall vil jeg kalle det en spiseforstyrrelse, ja. Jeg tror da også at den type spiseforstyrrelser er relativt utbredt, selv om mange nok ikke har tenkt på at det er det de har.
Laila: jeg tror absolutt at man kan ha et mentalt behov for spising også, selv om ikke blodsukker/insulin er inne i bildet. Er man lei seg blir man glad av å spise (en kort stund i det minste)…sånne ting.
Laila: Men når du er trist vil kroppen skille ut stresshomroner, og du får reaksjonen jeg beskrev over. Økt blodsukker gir “lykkerush”, derfor velger mange sjokolade, smågodt, is o.l når de er lei seg og nedfor. Hvor mange får lyst på nakkekoteletter når de har blitt dumpa liksom? =)
Her er forresten en artikkel om stress og insulin:
http://www.arbeidsmiljo.no/xp/pub/hoved/tidsskrift/temaer/stress/stress_kan_gi_diabetes_2
Carisma: den du….nakkekotelett når man har blitt dumpa…..LOL! :-))
Carisma,
Det kan vel ikke være så enkelt. Det er jo mange som IKKE tyr til mat/overspising som reaksjon på tristhet, stress o.l.. Heller ikke mannen min gjør det. For ham er det ingen kobling mellom sinnstilstand og det å spise noe (sjokolade eller hva som helst).
Takk for lenken, jeg skal lese :)
Laila: Det er stor forslkjell på hvor følsomme vi er for påvirkninger i blodsukkeret, og ikke minst hvor virksomt insulin vi har. Dette kan også variere over tid på samme person. Alt som skjer i kroppen er et resultat av kjemikse prosesser.
Lena du er inne på noe helt vesentlig her, jeg har også vært der du engang har vært, og jeg var helt klart en karbojunkie, det er helt tydelig for meg nå. Jeg har aldri klart å identifisere meg med noen former for spiseforstyrrelser, eller med de mange “vise” som mener at det er en grunn til hvorfor man spiser seg tjukk. At det må bunne i noe psykisk.
For min del så tror jeg det dreide seg om et fysiologisk behov hvis man kan si det på den måten. Etter et pastamåltid var jeg sulten på søtt, og tanken på mat kvernet hele tiden i hodet mitt. Jeg måtte bestandig ha noe. Helt uavhengig av om jeg var glad, trist, sint osv.
Etter jeg la om til LCHF for ett år siden, er disse vanvittige trangene til alt mulig vekke, og jeg er samme person som før, ikke vært i noen form for behandling. Så det er helt klart for meg at det er maten som avgjør om jeg blir “hekta” eller ikke.
Jeg nyter i store drag å ha et avslappet og naturlig forhold til mat nå. Jeg er glad i mat, og i god mat, så jeg tenker selvsagt på mat nå også, men ikke på samme måte som før, ikke i nærheten en gang.
Carisma,
OK. Du betrakter altså overspising bare som en respons på kjemiske prosesser/ubalanse i kroppen. Igjen synes jeg du forenkler det veldig. Som jeg nevnte ovenfor, er det ikke et kroppslig/fysisk ubehag som gjør at jeg overspiser – det er psykisk/emosjonelt.
Du, så mange gode bemerkninger her. Og morsomt også, ref. de der nakkekotelettene, noen får sagt det :)
Vil bare legge til at det er vel ikke rart at kroppen og psyken reagerer som den gjør når vi spiser en kost (highcarblowfat), som vi ikke er desighet for å spise. Jeg tror dette er et avgjørende moment.
Ja, ja det der rare ordet desighet skulle altså være designet (rett?) ell. heller “skapt” for.
Laila: Har du forsøkt deg på lchf (jeg foretrekker den betegnelsen på kosten, fordi da får jeg med at det ikke bare er mindre karbohydrater det gjelder, men inntak av tilstrekkelig mengde sunt fett også.
Men du, jeg skjønner, har vært der selv og det er nesten/om ikke umulig å gjøre noe med. Det er det mange som kan skrive under på. Men også derfor må jeg spørre om du har prøvd lchf (med gode sauser/smør/ost m.m.)
Verdt å prøve ut? Spise noe godt når en selv vil og ikke fordi følelsene tar kontroll over matinntaket.
Noen spiser, andre ikke når følelser tar over. Slik er det bare, vi er forskjellige.
Unskyld Laila, jeg rolser. Du har jo kjennskap til lavkarbo/lchf. Beklager.
Hei!
Jeg er gammel overspiser/tvangsspiser. Alt stemmer på meg.Det er først nå de siste årene jeg har fått noenlunde kontroll på det. Lavkarbo er sterkt medvirkende,fyser ikke mer sånn jeg gjorde før. Før kunne jeg overspise 2-3 g i uka, nå kanskje 1-2 g i måneden og da på nøtter o.l.
Har aldri vært veldig overvektig, har kompensert til tider med vannvittige treningsmengder og sulting.
Har forsona meg med at jeg aldri blir helt kvitt det, men lever godt med det kostholdet jeg har nå.
Jeg spiser lavkarbo, ja, Livia :-) og er lykkelig over de gode virkningene “konverteringen” har hatt for kroppen. Herlig!
Enn så lenge håper (og tror) jeg at det er mulig å komme til bunns i overspisingsproblematikken, men jeg har nok ikke funnet nøkkelen ennå, er jeg redd. Heldigvis er ikke mitt problem hverken konstant eller særlig ekstremt.
Helt enig! Jeg er også en overspiser, men ser ikke på meg selv som p(syk) av den grunn. Overspisingen har avtatt noen voldsomt etter at jeg gikk over til LCHF. Har hatt en sprekk eller to, men har hentet meg fort inn igjen.
Har også hatt noen anledninger, der kake , eller annen”dritt mat” har fristet meg, og jeg har klikket fullstendig. Ikke greid å stoppe- blir 3-4 stk og proppet i meg av alt som er ulovlig etterpå. Grusomt.
Så lenge jeg holder strikt lchf er det aldri noe problem- tenker ikke på det en gang. Andre kan ete alt de orker, bare jeg ikke fristes til å smake “litt”……
Men jeg kjenner karbo suget innimellom når hodet er på skikkelig “bærtur”….uansett lchf- og da gjelder det å heller ta noe lovlig og holde seg mett- på nettopp fett…
Hei!
Utorlig herlig å lese denne blogposten din, og se at det er flere som har kunnet overvinne overspisingen ved hjelp av lavcarbo. Du har nå fått den en ny leser :) Ha en fortsatt fin dag. Hilsen Lars Wegas.
Lars Wegas: kult navn! :-)) Velkommen som leser!
Hei Lena,
Takk for et modig og interessant innlegg. Problemer som overspising har veldig sammensatte årsaker og disse årsak vil variere fra individer til individer. Vi har alltid makt til å påvirke våre liv men vi vil ofte ha ulike forsvarsmekanismer for å slippe å utøve vår makt til å endre vårt liv fordi det krever mye, fordi vi må gi slipp på noe, fordi vi er redde for det vi ikke vet etc. Alt dette har du fått frem på en glimrende måte. Min erfaring er også at vi ikke alltid er klare til å fatte interesse for og se nytteverdien kunnskap som bare er der. Hva var avgjørende for at du plutselig var klar til å fatte interesse for kunnskap om LCHF, se nytteverdien av denne kunnskap for deg og motivere deg til å påvirke ditt liv?
Gerda: da jeg begynte med lavkarbo (Atkins) i 2006 så hadde jeg ikke interesse for det i det hele tatt. På forhånd visste jeg ingenting om det, hadde bare hørt om Eat International på radio, og tenkte….”herregud, hva dette for noe tull da, leve å fett, det kan aldri være bra”.
Det var min samboer som fattet interessen for Atkins, han forstod dette med blodsukker, insulin, overspising og overvekt, og så så tydelig sammenhengen med mine problemer.
Han laget all mat til meg i begynnelsen, og jeg spiste, med en følelse av at “ja ja, jeg kan jo prøve dette også”, men jeg var hele tiden veldig redd for helsa mi pga alt fett. MEN, jeg var desperat etter å gå ned i vekt også, så da jeg oppdaget at jeg kunne spise meg mett på god mat og samtidig gå ned i vekt, ja da bare kjørte jeg på. Satte på meg skylapper og stappet fingrene i ørene, og nektet å tenke på ev. helsekonsekvenser.
Men så, etter lang tid begynte jeg å få overskudd til å LÆRE om dette kostholdet, og jeg fant jo ut at det kanskje ikke var farlig likevel. Jeg ble mer og mer overbesvist av det jeg lærte, ikke minst pga av erfaringer med egen kropp.
Alt dette gjør at jeg føler veldig sterkt for å formidle til andre, for jeg vet at det er så mange der ute som SLITER.Og da er det viktig å formidle hva lavkarbo kan være, et variert, sunt og godt kosthold som kan hjelpe.
Jada, der var jeg helt til august 05.
Jeg fant ut av det helt tilfeldig da jeg gikk på skole. Vi skulle ha et prosjekt, og jeg begynte å lese på nett. Fant noe de kalte for “den 3 spiseforstyrrelsen”, og etter som jeg leste ble jeg mer og mer paff: for det var jo meg jeg leste om. Det hjalp meg, og jeg begynte å bli obs på hva jeg åt og hvordan spisemønstret mitt var. Jeg spiste ingenting hele dagen, frem til sånn i 15 tida. Da begynte jeg, og jeg slutta ikke.. jeg kunne ligge på natten å tenke på hva jeg hadde i skapene og hva jeg kunne lage av det. Til slutt måtte jeg bare stå opp og lage det, og det tok jeg alltid med meg å spiste det i senga. Jeg var 115 kg i august 2005, da jeg begynte å legge om og begynte å GÅ turer. Pustet og peste, men ble gradvis bedre. Jeg fikk mer energi og turene ble lengre. Jeg la om kostholdet etter mitt eget hode, og kuttet brød, ris, pasta og poteter. Lavkarbo hadde jeg aldri hørt om, men jeg måtte gjøre det jeg visste funket for meg. Dette skulle være varig, ikke bare en kur. Og jeg skulle bruke lang tid på å gå ned i vekt. Trodde jeg. Men kiloene raste av meg, og på 5! mnd hadde jeg gått ned 25 kg. Nå er vi i 2011, jeg har spist normalt siden. Ingen sprekker med overspising eller nattmåltider. Jeg har holdt vekta sånn noenlunde, men kroppen min har stabilisert seg litt høyere opp enn jeg vil være.
Nå har jeg og min mann gått på lavkarbo siden nyttår, og det skal vi fortsette med. Kroppen min er bedre med lavkarbo enn vanlig mat, men vi skal ha lov til å kose oss av og til.
Så takk for at du setter fokus på dette. For dette er et problem som legene ikke vet hva de skal gjøre med. Bulimi og anorexia er velkjente problemer som de kan hjelpe deg med. Overspising?? Det er vel bare å spise mindre…………..