Om LenaBeatrice

Jeg heter Lena Beatrice Aronsson og bor i Ørje med min samboer og våre tre felles barn.

Jeg var normalvektig helt til jeg var 20 år. Da jeg var 35, veide jeg 140 kg, hadde en BMI på 50 og var sykelig fet. Før jeg kom dit, hadde jeg gjort utallige forsøk på å få vekten ned og bli der. Men det gikk motsatt vei, vektkurven var stigende.

Ordet fortvilet er ikke dekkende for hvordan jeg følte meg, og jeg skammet meg. Jeg skammet meg over at jeg spiste så ofte, spiste mer enn alle andre, til alle tider på døgnet, og at jeg ikke orket å trene. Jeg var pinlig berørt av at jeg som ble omtalt som ressurssterk og tøff, ikke klarte å gjøre noe så enkelt som å spise mindre og trene mer. Jeg følte meg ressurssvak, veik og dum.

Jeg var alltid sulten, ble aldri skikkelig mett og tilfreds. I perioder kunne jeg disiplinere meg til å spise det jeg ble fortalt var korrekt mat og riktige mengder mat. Jeg gikk alltid ned noen kilo i de periodene, men jeg klarte aldri å leve slik over tid. Hvordan skulle jeg klare å leve med en evig sultfølelse?

Er man tørst, drikker man. Er man trøtt, sover man. Er det kaldt, kler man på seg og fyrer opp i ovnen. Er man sulten, spiser man. Det er aldri noen som sier at man skal la være å drikke når man er tørst, holde seg våken når man er trøtt eller kle av seg når man fryser. Men man skal ha selvdisiplin til ikke å spise når man er sulten. Da er man flink nok.

Min bevissthet om maten jeg spiste var ikke stor. Jeg tenkte aldri på at det kunne være noe annet enn meg selv det var noe galt med? Jeg hørte at jeg måtte spise mindre mat, ikke annerledes. Men så viste det seg at det var nettopp det å spise annerledes som gjorde at jeg endelig fikk oppleve å spise meg mett på normale porsjoner, samtidig som jeg gikk ned i vekt.

En dag kom min samboer hjem med en bok han hadde lånt på biblioteket – Dr. Aktins nye slankerevolusjon. Tidligere hadde jeg uten hell forsøkt GI-metoden for å gå ned i vekt. Atkins ble mitt første møte med lavkarbo, og det var lavkarbo som til slutt ga meg kontrollen tilbake.

Det jeg gjorde annerledes var å «ommøblere» kostholdet mitt. Jeg begynte ikke å spise spesiell mat, men jeg forandret sammensetningen av den maten jeg hadde spist til da. Kort fortalt begynte jeg å spise færre karbohydrater og mer fett. Karbohydrater finner man mye av i mat som brød, kornprodukter, poteter,
pasta, ris og sukkerholdig mat og drikke. Men det finnes også karbohydrater i frukt, grønnsaker og en del andre matvarer.

Jeg var ikke helt trygg på om mitt nye kosthold var sunt. Jeg spiste jo stikk motsatt av det jeg hadde lært var riktig, og jeg tenkte at jeg måtte tilbake til det gamle kostholdet etter en stund. Men hver gang jeg prøvde å spise som før, kom mine gamle problemer tilbake i form av overspising og vektøkning.

Jeg ville forstå mer. Det kunne da ikke være sånn at det kostholdet som gjorde meg vondt var det sunneste?
Jeg begynte å lese bøker og forskningsrapporter om kost og helse, og jeg lyttet til leger og andre eksperter. Det jeg lærte og mine egne erfaringer gjorde at jeg følte meg trygg da jeg tok avgjørelsen om at mitt nye kosthold skulle være varig, og ikke en kur jeg måtte slutte med etter en stund.

Jeg startet denne bloggen i 2009, tre år etter at jeg endret livsstil, og jeg opplevde at det var mange andre som hadde det som meg. Jeg forstod også at det ikke bare var overvektige som fikk et bedre liv med lavkarbo. Interessen for å forandre livsstil var, og er, enormt stor. Bloggen vokste, og det samme gjorde lysten til å hjelpe andre.

Jeg blogger fortsatt, og holder også foredrag. Dessuten har jeg tatt utdanning som lavkarbo-kostrådgiver ved mf Hälsoutbildningar og min kokebok utgis på Kagge forlag i mars 2012 – Lavkarbo til hverdags, 123 oppskrifter på 1-2-3. Jeg ser for meg en fremtid hvor jeg faktisk kan være den ressurssterke og tøffe jenta som egentlig alltid har vært der, bak all fortvilelse.

Velkommen!