Arkiv: Slankehistorier

Skru opp lyden, sett deg ned og lytt:

Jeg fikk en e-post nå i kveld, fra en kvinne som ønsker å dele sin vekthistorie med oss.
Hun skriver:

Jeg er 34 år og mor til 3 herlige barn, og har vært gift i 7 år.
Fortiden min er noe diffus, minnene mine starter da jeg var 13 år…skal ikke gå for mye inn på den her. Men det må nevnes sånn kort siden det har med vekttapet mitt å gjøre.

Etter en veldig tøff periode kom jeg frem til at en formidabel endring måtte til. Jeg hadde det ikke bra, og vekta var nesten 110 :|

Dette var noe av min historie.

Dette var veldig inspirerende lesing synes jeg, og nå fikk jeg virkelig lyst til å prøve Zumba!!
Noen av dere andre som har prøvd det?

Takk til deg som delte din historie, ønsker deg ALT godt videre!!!

Morten deltar i del diskusjoner forskjellige steder på nettet.
I dag fikk han et svar fra en person, som jeg vil dele med dere:

For snaue 2 måneder siden startet jeg med Atkins. Alt på grunn av inspirasjon fra deg. Din ildsjel har gitt meg et nytt liv. Jeg har fått bort 6 kilo, og mer skal det bli.
I tilegg har det vært en fantastisk opplevelse at man faktisk ikke trenger karbohydrater for å løpe. Fettet er som du vet nok.

Takk for inspirasjon og motivasjon til å komme igang som “fettløper”.

Herlig lesing, synes dere ikke?

Lisbeth Falling leser og kommenterer i bloggen min.
Hun begynte med lavkarbo for 4 uker siden, og jeg vil gjerne dele hennes historie med dere.
Alle opplysninger som navn osv. er slikt som fremkommer i kommentarer i bloggen min, skrevet av Lisbeth selv. Dere kan altså finne frem til dette på egen hånd, men jeg vil gjerne gjøre en sammenstilling.
(Jeg publiserer selvfølgelig aldri personlige opplysninger og navn som kommer til meg som e-post, med mindre personen det er snakk om selv har godkjent det).

Fra Lisbeth Fallings kommentarer i bloggen min:

18. september

ENDELIG klarer jeg å gå ned, og trives med et endret kosthold. Likevel fikk jeg beskjed av legen min om å starte med piller for å trigge insulinet mitt. Da jeg leste pakningsvedlegget står det tydelig at pillene gis til overvektige personer som ikke har klart å slanke seg… Med andre ord, han har ingen tro på at mitt nystartede kostendringsopplegg vil gi resultater. Men jeg tenker nå slik, at har jeg ikke begynt med disse pillene før, kan jeg sikkert klare å vente noen uker til for å gi lavkarbo-kostholdet en sjanse først… Det er jo kjempforskjell på inntak av sukker – det må da bety noe i forhold til faretruende blodsukkerstigning?

Neste kommentar, samme dag:

Jeg har hatt fine verdier på både kolestrol og blodsukker helt til juni i år. Da målte jeg ca 10 på blodsukker. Så har jeg ikke målt igjen før nå nylig – ca 4 – 5 dager etter at jeg famlende hadde startet med lavkarbo. Da målte jeg 7,8 på blodsukkeret på morgenen (fastende). Da var ikke legen der, bare hans assistent som utførte målingen. Deretter ringer legen noen dager senere og sier han har sendt meg resept i postkassa – skal skrive navnet på medisinen i en ny kommentar når jeg kommer hjem. Jeg fortalte da til legen at jeg hadde startet på lavkarbodiett og hadde gått ned ca 3 kg. Han mente likevel jeg måtte starte med pillene. Jeg skal til ny kontroll om ca 2 uker, så jeg venter nå med pillene. han hevder med sikkerhet at jeg har fått diabetes2. Også fordi begge foreldrene mine hadde det og min datter har fått det.

19. september:

Metformin Actavis heter pillene legen min ga meg resept på.
På pakningsvedlegget står det bl.a. følgende: “Metformin tilhører en gruppe legemidler som kalles antidiabetika. Metformin virker ved å redusere blodsukkeret, men uten å gi for lavt blodsukker. En forutsetning for effekten er at det dannes en viss mengde egen insulin (type II diabetikere). Mulige virkningsmekanismer for metformin er følgende: hemming av dannelsen av glucose, og ved redusert opptak av glucose i tarmene.
Metformin Actavis brukes til behandling av diabetes hos voksne (type II diabetes), først og fremst til overvektige pasienter hvor endring i kosthold ikke har gitt resultat.”

6. oktober:

Jeg var hos legen i dag – etter ca 4 uker på lavkarbo – og hadde lavere blodsukkerverdier, og enda lavere kolestrolverdi. Blodtrykk som en 17-åring, sa legen (er 53). Jeg behøvde ikke begynne med piller for diabetesen, nei. Glemte å si: Har gått ned ca 4,5 kilo.

Lisbeth skriver videre i sin siste kommentar:

Nå har jeg kjøpt flere bøker for å studere fenomenet nærmere – anbefaler bl.a. “Slank med ketolyse” av Torkil P. Andersen. Viste den til legen i dag, og han kjente til den og sa den var bra! Var nemlig litt redd legen skulle være negativ til lavkarbo, men det var han ikke, nei!

Jeg kommer til å skrive noen bokomtaler mm etterhvert på min blogg.

Da foreslår jeg av vi følger med i Lisbeth Fallings blogg!

Lisbeth valgte mat for å få bukt med overvekt og diabetes, ikke piller.
(Pillene på bildet er helt vanlige Paracet, har altså ikke noe med diabetes og overvekt å gjøre)

I januar 2006 veide jeg 135 kilo.
Med en så stor kropp var det mye i livet som var vanskelig.
Jeg ble andpusten av å gå opp trappa her hjemme, jeg ble andpusten av å gå 400 meter til postakssa. Veien dit er ikke bratt, den heller bare veldig svakt.
Tenk deg den kroppen du har nå….kanskje 70-80 kilo (?), ta på deg en sekk som veier 55-65 kilo og gå rundt med den en dag….så skjønner du.
Jeg hadde for høyt blodtrykk, jeg hadde problemer med knærne, jeg hadde tendenser til for høyt blodsukker, så jeg ble utredet for å sjekke om jeg hadde diabetes. Heldigvis hadde det ikke kommet så langt.
Jeg slet med å ta på meg sko, for det er ikke lett å bøye seg ned og smette på seg skoene smidig når du veier så mye.
Jeg kunne få kraftig hjertebank, det holdt med at jeg bøyde meg ned for å ta opp noe, da jeg reiste meg opp igjen hendte det at hjertet slo så fort så jeg ble rent redd noen ganger.
Dette var noen av de fysiske plagene.

De mentale plagene var om mulig enda verre.
Det er ingenting å stikker under en stol med at jeg ofte var lei meg og deprimert fordi jeg var så stor.
Det å vite at jeg veide så mye at jeg fikk helseproblemer av det var heller ingen oppmuntrende tanke, men altså, det mentale:
Jeg klistret på meg et smil ute blandt folk, smilte og lo og “var med”, men på innsiden var jeg ikke med i det hele tatt. På innsiden gråt jeg ofte, selv om jeg smilte på utsiden.
Jeg ønsket så inderlig å sitte i solen i en lett sommerkjole og føle meg vel med meg selv, for å illustrere med et mentalt bilde.
I januar hvert år:
- Til sommeren skal jeg være slank!
I mars hvert år kom tårene og fortvilelsen over at jeg ikke hadde kommet noen vei, og 17.mai, da mange gjerne kommer i årets første sommerklær, da satt jeg der og følte meg heeeelt bånn.

Jeg tror jeg kan si at min vekt ble et problem for alvor i forbindelse med svangerskp nr. 1 i 1993.
Fram til da hadde jeg ca 15 kilo overvekt som jeg dro på meg etter at jeg flyttet sammen med Morten i 1990 .
Jeg fikk to barn til, i 1995 og 1998.
Jeg var innom diverse slankekurer; Grethe Roede, Libra, Camebridge, Nutrilett…og joda, jeg gikk ned men spratt opp igjen, mer og mer for hver gang.

Jeg slo alle tidligere “rekorder” i 2006.
135 kilo.
Det var her Morten for alvor kom inn i bildet, min kjære kjære Morten :-))
Han har alltid vært interessert i kosthold og trening, og en dag kom han hjem med en bok fra biblioteket:
- Kanskje du skulle prøve dette Lena…..
Atkins, leste jeg på forsiden av boka, ganske uinteressert.
Ja ja, jeg kunne jo prøve dette også…
Særlig håpefull var jeg ikke!
Jeg stod opp til min første lavkarbofrokost morgenen etter.
Morten hadde stekt egg og bacon til meg og dandert det så fint sammen med litt salat. Jeg satt der og lurte på hvordan i all verden jeg skulle klare å bli slank til sommeren på dette…fett fett og atter fett.
Nåja, man blir ikke slank på noen måneder med den vekta jeg hadde, men jeg ønsket da i det minste å bli mindre.

Morten ja, tro nå ikke at han presset meg til slanking fordi han syntes jeg så forj****** ut.
Han så hvordan jeg led, og ville hjelpe meg.

Jeg fortsatte med atkinsdietten de første dagene i januar 2006, uten å føle at jeg var på slankkur i det hele tatt. Slanking har for meg alltid vært ensbetydende med å være sulten, sugen og frustrert.
Men, nå spiste jeg godt, jeg spiste meg mett, og frustrasjonen uteble. Jeg sier ikke at det var bare enkelt, for jeg måtte legge om hele kostholdet mitt, og gamle vaner er ofte vonde å vende, men det fungerte!

Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget hvordan kiloene raste av meg. I løpet av 2-3 uker hadde jeg gått ned 10 kilo.
WOW!
Der og da begynte det for alvor å gå opp for meg at jeg kunne klare det denne gangen.
Morten stod på og støttet meg, han laget mat til meg, oppmuntret meg og var så entusiastisk!!
Det var han som satte seg inn i atkinsdietten og “lærte opp” meg.

Da jeg hadde gått ned 45 kilo i vekt kom jeg til et punkt hvor jeg var veldig lei av å slanke meg. I skrivende stund (aug 2010) er det tre år siden, og jeg har siden da konsentrert meg om å vedlikeholde den nye vekta.
Det har gått veldig bra, men jeg føler nå at det er på tide å bli helt ferdig, en gang for alle.
Jeg har derfor nå forandret fokus fra å vedlikeholde vekta, til å gå ytterligere ned i vekt.
Jeg har absolutt ikke hastverk, men jeg vil likevel gjøre en ekstra innsats for at de siste kiloene med overvekt skal bli borte.

Atkins som jeg startet med er bare et av flere lavkarbokosthold. For mange som vil prøve lavkarbo kan det være greit å ha en kostholdsfilosofi å følge, men noen velger å sette sammen sitt kosthold selv.

Nå kaller jeg meg LCHF’er (Low Carb High Fat), og jeg komponerer mitt eget kosthold, ut fra hva jeg mener er best for nettopp meg.

Her kan du lese om hva jeg spiste i starten: Min start på lavkarbo