Jeg vil bare få sagt et par ting ang. det å forandre livsstil.
Jeg har forandret livsstil fra å spise høykarbo til å spise lavkarbo.
Dette har gjort at jeg har gått voldsomt mye ned i vekt, og det var det som var hensikten.
Jeg føler at jeg har klart det, jeg har nådd målet, selv om jeg har noen kilo igjen.
Jeg er ikke lenger sterkt overvektig.
Men, mitt “nye” liv er ikke problemfritt og uten utfordringer, ei heller har reisen vært problemfri.
Jeg er fortsatt den LenaBeatrice som jeg var da jeg veide 135 kilo.
Jeg er ikke et nytt menneske på alle måter selv om mye har blitt annerledes.
Jeg har fortsatt tanker og følelser rundt mat som jeg hadde før, men nå er ikke de tankene og følelsene dominerende lenger, jeg klarer å mestre dette….stort sett.
Men det er vanskelig noen ganger, som i kveld.
Jeg har kjedet meg mye i kveld, noe som gjør at tankene har lett for å vandre til det som handler om å spise…altså kjedespising.
Jeg har vandret på kjøkknet, flere ganger i kveld, og jeg har nappet litt i medisterkakene som de andre spiste til middag i dag, jeg har skrapet formen som de stekte grateng i, og jeg har nå veldig lyst på potetgullet som står på bordet.
Jeg er ikke sulten, langt ifra, men jeg kjeder meg.
Vi tok en tur til butikken i kveld, og da møtte jeg enda en utfordring.
Jeg hadde så lyst på alt mulig!
Jeg ville krabbe opp i sofaen med en skål smågodt, litt brus…og kanskje litt potetgull.
Men jeg skal ikke ha noe av dette, og da ble jeg enda mere rastløs, kjedet meg enda mere.
Løsningen for meg i butikken ble å gå bort til hylla med hårbørster, hårspenner, strikker etc.
Der hang det en fin hårklemme jeg kunne tenke meg, så jeg kjøpe meg den som belønning for at jeg klarte å la være å kjøpe meg noe jeg ikke skulle ha.
Denne lille hårklemmen var slett ikke dyr, og den ble en liten oppmuntring en kveld da jeg synes det var litt slitsomt å være meg :-)
Sånn kan dere andre også gjøre hvis ting butter litt. Finn på noe som oppmuntrer og tar fokuset vekk fra mat og godis.
Nå ligger hårklemmen her foran meg på bordet, og jeg gleder meg til jeg skal bruke den til å gjøre meg fin på håret.
Den glitrer mye, og jeg liker å glitre ;-)
Vi fortjener å glitre!

Hva ville jeg egentlig si med dette…?
Jo, det går å forandre livsstil, det er ikke umulig.
Fortvil ikke om det ikke alltid fungerer.
Fortvil ikke om du sprekker, det har jeg gjort flere ganger.
Fortvil ikke om du ikke mestrer den nye livsstilen hele tiden, du er bare et menneske, og som meg så blir du ikke et NYTT menneske selv om du forandrer livsstil.
Du kan lettere lære deg å leve med en ny livsstil hvis du tillater deg å ikke være feilfri.
Problemene oppstår raskere hvis man dømmer seg selv for hardt de gangene man ikke er 100%, for da føler man seg mislykket, og har mye lettere for å trøstespise/kjedespise enda mere….for man har jo likevel ødelagt…
MEN, man har ikke ødelagt noe som helst ved å være mennesklig, man må prøve å se på det som en hump i veien man kommer over.
Ok, så slår du deg kanskje litt på denne humpen og får noen blåmerker, men du har kanskje lært noe?
Kanskje har du lært hvordan du lettere skal klare neste hump.

I dag klarte jeg humpen ved å kjøpe meg en glitrende hårklemme :-)
Litt småvondt har jeg, litt øm er jeg, men ikke så ille at det ikke er borte når jeg våkner i morra.
Da tror jeg at jeg skal spise en deilig pannekake igjen, og skylle den ned med litt tran og vann ;-)

God natt på dere

Et medlem i forumet på Lavkarbo.no gjorde meg oppmerksom på en litt artig tekst som TINE har trykket på boksene med Creme Fraiche:

Tror dere jeg kan klage? For jeg har gått ned voldsomt i vekt samtidig som jeg har spist veldig mye Creme Fraiche….og ikke har jeg blitt sånn sur som kokken på bildet heller…..

I følge KK har nå forskere ved universitetet i Cinsinnati funnet ut at fett trigger sultfølelsen.
Mannen som står i spissen for studien heter Matthias Tschöp, og er spesialist på overvekt.
Jeg har god lyst til å be Matthias forske litt på meg og andre som følger LCHF kost
Vi spiser mye fett, vi er mettere, og vi går ned i vekt.
Eller, han kunne sette laboratoriemusene sine på Atkins…
Hadde vært artig å se hva han kom frem til :-)

KK skriver i dag: Spis dette, gå ned i vekt.
Det dreier seg om frukt, bær, bønner og youghurt, som er fettfattig og kalorifattig.

Jeg har gått ned minst 45 kilo i vekt uten å telle kalorier, og jeg har fått i meg mye fett.
Jeg skriver minst fordi jeg ganske sikkert har gått ned mere nå, men jeg har ikke veid meg på en stund. Men jeg både føler og ser det på kroppen, og jeg merker det på klærne som begynner å sitte enda løsere, særlig buksene :-)
Hvordan fungerer dette egentlig?
Hvordan kan man gå ned i vekt uten å telle kalorier?
Er det et stort mysterium som det ikke går å finne noe svar på?

Det finnes delte meninger om hvorfor man klarer å bli slank med LCHF kost uten å telle kalorier.
Atkins er det LCHF kostholdet jeg følger, og har fulgt siden 2006.
Jeg har ikke en eneste dag tellet kalorier, og jeg har ved å spise lite karbohydrater, normale mengder proteiner og rikelig med fett gått ned minst 45 kilo.

Jeg har deltatt debatter om hvor det blir av alt det fettet man får i seg på et LCHF kosthold.
For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt sikkert hvor det blir av fettet.
Men faktum er at jeg i løpet av min slankeperiode (som fortsatt pågår) har fått i meg fettmengder som ville fått Grethe Roede til å steile og ese ut som en ballong.

Jeg har ikke est ut, jeg har blitt mindre, mye mindre!

Noen hevder at overskuddsfettet man får i seg på et LCHF kosthold kommer ut den “naturlige” veien ved dobesøk, andre hevder at all energi man får i seg, uansett kosthold, må forbrennes av kroppen.
Jeg har hittil ikke klart å finne en eneste “ekspert” på området som har klart å gi et fullstendig svar på hvordan det egentlig henger sammen.
Det varierer litt fra person til person hvor mye kalorier man får i seg på et LCHF kosthold.
Noen senker kaloriinntaket sitt helt ubevisst, selv om de spiser rikelig med fett.
Andre hevder at de spiser alt fra 2000-4000 kaloirer hver dag, men de går likevel ned vekt, selv om de ikke mosjonerer.
Hvordan kan vektnedgang forklares hos sistnevnte gruppe?
Kan en “inaktiv” person som spiser 4000 kalorier/dag (med LCHF kost) gå ned i vekt?

Jeg sendte et spørsmål rundt dette til den svenske legen og kostdoktorn Andreas Eenfeldt.
Dette er svaret jeg fikk:

Hej Lena!

Det där är en stor och svår fråga.
I praktiken menar jag att man i de flesta fall kan glömma kalorierna och låta hungern styra på lågkolhydratkost. Orsaken att det oftast fungerar bra är nog många. Som att man blir mindre hungrig och / eller bränner mer.

Han skriver at “orsaken nog är många, som att man blir mindre hungrig och / eller bränner mer”

Nog? Det betyr på godt norsk antageligvis.
Han vet ikke helt sikkert med andre ord.
Og hva mener han med at man brenner mer?
Det finnes beviselig mennesker som spiser store mengder kalorier med LCHF kost.
De mosjonerer ikke utover det som følger av at man lever og beveger seg i hverdagen.
Brenner disse personene mer?
Noen hevder det, og jeg skal ikke argumentere steilt mot det, for kroppens forbrenning øker som en følge av LCHF kost.
Men, øker forbrenningen SÅ mye at de kan spise 4000 kalorier og gå ned i vekt?
Er det hele svaret?
Jeg vet ikke sikkert, men jeg tviler på det.
Tenk dere selv hvor mye dere måtte ha mosjonert for å forbrenne så mye kalorier.

Jeg holder altså en knapp på at “do-teorien” stemmer, overskuddsenergien på LCHF kost (fettet) går i dass.

Jeg hadde en gang 2-3 kilo å ta av før sommeren jeg også, men det var for 23 år siden.
Jeg husker godt at jeg og min venninne på den tiden skulle gå ned i vekt for å bli “fine nok” til sommeren.
Vi hadde ikke så mye greie på slanking og satt og diskuterte vekttapet over en tallerken pommes frittes dynket i ketchup på den lokale kinarestauranten i Årjäng.
Men vi skred til verket, og gikk med liv og lyst inn for å gå ned 2-3 kilo.
Jeg gikk på ungdsommskolen i Årjäng på den tiden, og vi fikk varm middag hver dag til lunsj.
I korte trekk gikk slankingen ut på å spise en halv pølse og et lass potetstappe, variert med en tallerken pommes frittes i ketchup i ny og ne, på den lokal restauranten ;-)
Jeg kan faktisk ikke huske om vi virkelig gikk ned i vekt til den sommeren, men jeg husker godt at jeg 20 år senere hadde 60 kilo å ta av.

Jeg har akkurat nå lest på vg.no om fire slanke veier mot sommerkroppen:

“Ofte er det ikke mer enn 2-3 kilo som skal vekk før man føler seg litt bedre i sommertøyet…”

Vel, nå har jeg ikke 60 kilo å slanke bort lenger, 45 er allerede borte.
Men jeg kan ikke annet enn å glise litt av mennesker som føler et påtrengende behov for å ta av 2-3 kilo før sommeren :-)
Nei, jeg latterliggjør ikke 2-3 kilo, for noen kan dette bety ganske mye, men jeg tenker på min egen overvekt, og det faktum at jeg sikkert har 2-3 kilo bare i løs hud!

Så, hvilkene veier er det VG skiver om?

* Lindberg
* Roede
* Libra
* Vektklubb.no

Jeg har prøvd alle unntatt vektklubb.
Jeg trenger ikke å redusere kaloriinntaket med 700 kcal/dag for å gå ned i vekt (Vektklubb)
Jeg spiser ikke grove brød, kornvarer, magert kjøtt og magre meieriprodukter flere ganger i uken (Roede)
Libra er inne på noe når det nevnes langsomme karbohydrater, men det som ligger nærmest mitt kosthold er Lindberg.
VG har ikke tatt med Atkins (eller lignende kosthold) som er det eneste som har fungert for meg og mange andre i lengden.
Med Atkins har jeg slanket bort 45 kilo, og i de 18 månedene jeg hadde en slankepause klarte jeg fint å holde vekten med det kostholdet.

Men så er det denne poteten da, og disse norske brødene som så mange absolutt ikke klarer seg uten.
Min oppfattning er at de magre slankealternativene fungerer, på kort sikt.
Men jeg har gått veldig lett opp i vekt igjen etter disse “kurene”, for kostholdet er etter min mening veldig kjedelig og smakløst. Sulten og frustrert var jeg ofte også.
Jeg falt lett tilbake i gamle vaner etter Roede og Libra, fordi jeg maktet ikke å holde meg til et slikt kosthold over lang tid.
Med Atkins spiser jeg godt, jeg spiser meg mett, og jeg klarer å holde vekta :-)

Ha en fin mandag!

God morgen alle sammen!

Dette ser ut til å bli en strålende dag her i Ørje.
Solen skinner og det føles varmt.
Det første jeg gjorde da jeg stod opp i dag var selvfølgelig å sette over kaffevannet ;-), men så slo jeg opp verandadøren på vidt gap og bare sugde inn alt utenfra.
Lukter, lyder og varme.
Jeg ble stående og beundre syrinene som jeg nå synes er på sitt aller fineste, halvveis utsprunget.
Jeg stod der og tenkte at denne dagen kan jeg bruke til akkurat det jeg vil!
Det er lørdag, det er fri, og jeg er min egen herre.
Det har jeg tenkt å utnytte.

Mitt liv og min hverdag har forandret seg mye siden januar 2006 da jeg veide 135 kilo.

Det var tøft å stå på vekta den gangen å se tallet 135.
Jeg hadde ikke veid meg på veldig lenge den gangen, hadde ikke en ordentlig vekt i huset, men gikk altså til innkjøpt av en baderomsvekt som kunne takle så store mennesker som meg.
Bare det å måtte lete etter en kraftig nok vekt var nedtrykkende.
Herlighet, greit nok å veie noen kilo for mye, men når du veier så mye at du ikke kan kjøpe en hvilken som helst baderomsvekt….ja dere kan nok forestille dere hvordan jeg følte meg.

Så stod jeg da der på vekta og lurte på hva i H****** jeg hadde gjort mot meg selv?
Hvordan hadde jeg klart å gå så mye opp i vekt, hvorfor hadde jeg ikke stoppet dette tidligere?
Jeg hadde mest lyst til å bare sette meg ned og gråte av fortvilelse.
Der stod jeg og så for meg en nærmest uendelig og håpløs oppgave, for hvordan i all verden skulle jeg klare å gå ned ca 60 kilo?
Hvordan skulle jeg klare å holde ut i all den tid det ville ta å få disse kiloene vekk?
Jeg så for meg målet langt der borte i det fjerne, og gikk i gang; ikke med friskt mot, ikke med positiv innstilling, mer med en følelse av håpløshet.
Misunnelig leste jeg alle disse slankereportasjene i ukebladene og følte at jeg aldri ville komme dit hvor jeg hadde en normal vekt.

Den innstillingen jeg hadde er en av de største feilene mange slankere begår etter min mening.
Selvfølgelig føles det håpløst å tenke at målet er så langt borte at det bare er som en liten prikk i det fjerne som egentlig ikke angår deg i det hele tatt.
Det er veldig viktig å dele opp i mindre mål.
Dette forstod jeg også, og mitt første mål ble å komme under 130 kilo.
Det gikk raskt som bare rakkern’, tok maks 2 uker, sikkert mindre.
Så var det under 125….5 kilo om gangen, og når jeg var under 125, ja da følte jeg plutselig att 130 kilo var laaaaaangt unna….Dere skjønner tankegangen?
135 kilos Lena gjaldt ikke mere, She was gone!

Jeg ga meg selv små belønninger underveis, og jeg dro i klesbutikker og prøvde klær for å få oppmuntring, selv om jeg ikke kunne kjøpe noe.
Jeg begynte med buksestørrelse 56, og det gikk nedover og nedover…..54, 52, 50…..og for en seier det var den dagen jeg havnet under 50!!

Jeg begynte å blomstre, selv om jeg hadde mye igjen å slanke bort.
Seirene underveis gledet meg så mye at det ble lettere og lettere å holde ut.
Joda, jeg hadde det endelige målet i bakhodet hele tiden, men det opptok ikke hele min tilværelse.

Med tiden gikk det opp for meg at jeg ikke gikk på en “kur”, jeg var i ferd med å forandre hele livsstilen min.
For det er det man faktisk må gjøre for å få bukt med overvekt, særlig stor overvekt som jeg hadde.
Det nytter ikke å tenke “kur” for det impliserer at veknedgangen er en slags parantese i livet ditt, så skal du…..ja hva skal du egentlig etter “kuren”?
Gå tilbake til gammel kosthold? Det som gjorde deg overvektig?
Nei, en livsstilsforandring må til.
Det er ikke gjort over natten, på ingen måte, men det er ingen umulig oppgave!
Det tar tid, helt klart, men litt etter litt venner du deg til forandringene.
Til slutt føles det ikke som noe veldig vanskelig lenger.

Jeg har lært meg å lage veldig mye god mat uten poteter, pasta, ris, sukker…..
Selvfølgelig får jeg lyst på forbudt mat innimellom, og noen ganger tar jeg av det, jeg “sprekker” som det heter. Da stopper vektnedgangen opp for en periode.
Jeg kommer nok til å spise av den forbudte maten så lenge jeg lever, det tror jeg nok, men med den forskjellen at det blir bare innimellom.
Jeg har jo forandret livsstilen min, så det forbudte blir bare unntakstilfeller.
Jeg elsker smågodt, is, poteter og alt det der, men det skal bare oppta en liiiten del av kostholdet mitt i fremtiden.
Jeg kommer i hovedsak til å spise lavkarbo, ev. lav-GI.
En livsstilsforandring.

Vil gjerne legge til noe nå til slutt:
Min vektnedgang har IKKE bare gått knirkefritt.
Det har vært flere peioder som har gått over flere uker da jeg ikke har gått ned i vekt. De periodene er vanskelige, veldig vanskelige.
Jeg har “sprukket” så det suser om det flere ganger.
Glemmer ikke den sommeren da vi var på ferie i sørsverige, da presterte jeg å legge på meg 7 kilo på 6 dager.
Mye vann sikkert for de ekstra kiloene forsvant i løpet av en uke da vi kom hjem igjen.
Første julen på Atkins var et mareritt. Jeg ville også ha twist, kaker og digg, og til slutt klarte jeg ikke stå imot. Jeg dyttet i meg alt det jeg kunne finne og endte opp som som en oppblåst ballong.
Men etter hvert ble disse episodene færre og færre, jeg vennet meg til å spise annerledes.

Gi ikke opp i kneikene!

Klem fra LenaBeatrice :-)