Jeg har ikke fått nok, er bare mer inspirert

I høst og vinter da jeg jobbet med boka, da hendte det at jeg tenkte…”nå er jeg drittlei matlaging, aldri mer!”. Jeg laget tross alt 123 oppskrifter til boka mi, og mange oppskrifter testet jeg flere ganger. Det er nærliggende å tro at jeg nå har blitt helt avholds mat ;-) Men, jeg føler stikk motsatt, jeg har fått blod på tann! Jeg vil lage mer mat, nye retter, har så mange ideer! Hvor de kommer fra aner jeg egentlig ikke, de bare er der.

God morgen forresten!
Jeg sitter her og funderer og filosoferer over litt av hvert som dere kanskje skjønner. Jeg legger planer og tenker ut hvordan bloggen skal bli fremover. Inspirasjonen flommer lett en lørdag morgen når sola skinner, kaffen er nylaget og resten av huset sover enda! Trøttingene….jeg la meg lenge før midnatt i går og var våken kl 07:00 i dag, døgnrytmen har begynt å gå seg til igjen :-)

Når det går seg til, da skjer det ting i kroppen min. Med “det” mener jeg at jeg nå stresser mindre, sover til normale tider, slapper av….og med “ting” mener jeg at vekta plutselig går nedover. Jeg oppdaget i går at den slappe huden jeg har på magen har blitt enda slappere.

Ikke undervurder helheten når du skal endre livsstil/gå ned i vekt. Det er nok mye viktigere å tenke på den, enn å ha ensidig fokus på om du har spist 150 eller 200 g kjøtt til middag, 20 eller 30 g karbo den dagen, har spist en is i helgen eller ikke. Jeg sier ikke at slike ting ikke er viktige for noen, men de må altså inngå i en helhet, ellers vil slik “pirking” i kostholdet bli helt verdiløs. Hva hjelper det vel om man har klart å holde seg til sin “kvote”, om man hele tiden er redd for å bikke over den? Slik engstelse stresser kroppen.

Så, strekk på deg nå, rett ryggen og løft blikket! Du klarer det. Klarer jeg det så er jeg fristet til å si at “alle” klarer det. Jeg er nemlig ingen guru, wonderwoman, superkvinne eller slankedronning. Jeg er Lena Beatrice, en helt normal jente (ja, jeg er jente, ikke kjerring ;-)) som har akkurat de samme utfordringene som mange av dere. Jeg får ikke alltid til det jeg vil, jeg møter vegger, motbakker og humper i veien. Jeg gråter mine tårer…men fortsetter å gå. For jeg vet, det finnes ikke noe annet alternativ.

PS: jeg ønsker meg maaaaange likere på bloggens facebookside! ;-)