I dag skal jeg til pers

Jeg har tatt utfordringen til Line, og i dag begynner jeg!
Joggeskoene står fremme, og jeg er klar..tror jeg da ;-)

Jeg sitter her og funderer litt på dette med slanking og mosjon.
Noen har kommentert her i bloggen at lavkarbo er latmannsslanking, altså for de som ikke gidder å ta seg bryet med å trene for å gå ned i vekt.
Jeg har fundert litt på den kommentaren, analysert den litt og kommet frem til hvordan det er for meg, hvordan det var for meg, før jeg begynte med lavkarbo.

Da jeg for alvor begynte å gå opp i vekt, bli stor, så begynte også mottiltakene, som inkluderte mosjon/trening.
Jeg husker at aerobics stod på timeplanen.
Men det ble veldig halvhjertet etter en tid….ikke fordi jeg var lat eller ikke hadde lyst.
Det hjalp rett og slett ikke, det tok ikke vekk grunnproblemet som var kosten.
Samme hvor mye jeg forsøkte med mosjon så fikk jeg ikke bukt med inntaket av mat.
Nå i ettertid ser jeg jo hvor feil jeg spiste for min kropp og min helse, men den gangen forstod jeg ikke hvordan et kosthold påvirker blodsukker/insulin, som igjen påvirker suget etter mat, det som er søtt, mellommåltider osv.
Får man ikke bukt med den onde sirkelen, da hjelper treningen lite….og det blir halvhjertet, for det føles nytteløst.

Men, man prøver igjen….og igjen.
Med tiden blir problemet med kosten bare verre, og mange som ikke har fått insulinresistens eller diabetes balanserer på grensen.
Det er en tilstand hvor kroppen i mindre og mindre grad klarer å nyttiggjøre seg energien man får gjennom en karbohydratrik kost, noe som gjør at man faktisk mangler krefter man må ha for å gjennomføre mosjon/trening.
Uten tilstrekkelig energi til kroppens alle funksjoner orker man mindre og mindre, dess større problemet blir.
Og i større og større grad får man problem med maten.
For hva skjer da kroppen mangler energi…jo, den blir sulten, og man spiser mer, selv om det bare har gått et par timer siden middag….eller frokost.
Kroppen signaliserer at du må spise! For den får ikke nok krefter.

Så sitter man der i fella, man orker ikke å trene, man spiser mer og mer, blir større og større.
Til slutt sitter man der og er kraftig overvektig, rett og slett fet.
Gud som jeg hatet å vite at jeg hadde sykelig fedme! Min BMI var på 47 på det verste.
Nå har man fått et enda større problem.
Ikke bare er det vanskelig å bevege seg pga at kroppen ikke får tilstrekkelig energi ut til musklene, det er forbannet vanskelig å mosjonere en kropp som er så stor. For meg var det snakk om 135-140 kilo.
Det man kan klare er f.eks små rusleturer, men det hjelper svært lite på vekta hvis man samtidig sitter fast i matfella….som jeg egentlig vil kalle karbohydratfella.
For man får ikke bukt med f.eks 60 kilos overvekt ved å hente posten hver dag.
Det må sterkere lut til.
Men man orker jo ikke….klarer jo ikke……..

Her slår trøstespisingen ut i full blomst, i tillegg til de kostproblemer man allerede har.
Det bare baller på seg, og det blir verre og verre…og verre.

Mange som havner i den situasjonen er de personene som ikke er så veldig glade i å møte blikket ditt i butikken, i banken, hos frisøren….
De skammer seg, er flaue, føler seg helt forferdelig!
Og de tror til 100% at de er uten viljestyrke og selvdisiplin.
For det er jo det “alle” rundt dem sier.

- Det er jo bare telle kalorier!

Jeg kan love at det finnes ikke mange som er så flinke til å telle kalorier som de overvektige.
Og det handler ikke alltid om å bare telle kalorier for at problemet skal løse seg.

Jeg kom ut av alt det vonde da jeg begynte med lavkarbokost i jan 2006, og den våren følte jeg for første gang på mange år at jeg ville klare det denne gangen.
Orken til å trene/mosjonere kom tilbake:

• Kosten jeg spiste ga kroppen energi så den i det hele tatt orket å bevege seg
• Jeg følte at det nyttet, og det var veldig motiverende

Jeg har vel aldri svømt så mye og gått så mange turer i skogen som jeg gjorde den sommeren/høsten :-)
For en følelse det var, å klare det!!

Og nå sitter jeg her og har tatt en utfordring.
Og da kommer sikkert spørsmålet:

- Jammen hadde du ikke så mye energi da, hvorfor trener du ikke hele tiden?

Til det skal jeg svare følgende:
Livet inneholder mer enn bare kost og mosjon. I det minste mitt liv inneholder faktorer som påvirker meg negativt, på den måten at jeg ikke makter alt hele tiden, selv om jeg spiser lavkarbokost. Jeg skal ikke gå inn på hva alle de faktorene handler om, men det stjeler krefter, både psykisk og fysisk, og noen ganger må man fjerne litt av disse faktorene, rydde litt plass, for å klare å ta seg av andre ting, som mosjon.

Men jeg kan si det sånn, at med denne kosten så takler jeg livets alle “nyanser” på en helt annen måte enn jeg ville gjort med mitt gamle kosthold.
Jeg har det tross alt mye bedre enn jeg kunne hatt det.
For jeg sliter ikke med kostproblemer og sykelig fedme i tillegg.

Altså, jeg mener ikke å si at jeg har et forferdelig liv, hvis noen har fått det inntrykket, jeg mener bare at livet inneholder utfordringer noen ganger, som tærer på kreftene.

Men i dag har jeg altså tatt frem joggeskoene mine, de dyre og fine jeg kjøpe i fjor sommer.
Litt støvete er det, men nå skal det vekk.

:-)