Jeg sitter her og tenker på at man fort kan få et skeivt bilde av en blogger, for man kan jo virkelig ikke blogge om alle sider ved et liv. For det første er det ikke mulig å ta med alle detajer, og for det andre bør ingen mennesker utlevere seg helt. Sånn sett kan man vel si at en blogger skjuler en del, selv om det ikke er bevisst på den måten at man ønsker å tegne et glansbilde.

Jeg har ikke så veldig mye å skjule, jeg skriver bare ikke om alt. Noen ganger synes jeg kanskje det er totalt uinteressant for dere, andre ganger vil jeg rett og slett ikke vise hvordan det ser ut på mitt bad når det er bomba. Jeg har heller ikke noe stort behov av å fortelle at jeg burde dusjet i går, og at håret mitt nå er for fett. Get the picture?

La oss si det sånn, jeg lever et normalt liv med alle dets gleder, sorger, utfordringer, feil og mangler.

Akkurat i dag kan jeg fortelle følgende om hvordan min dag har sett ut hittil:

Jeg spiste oppvarmet tacogryte fra i går til frokost. Min fine turkise bolle er nå skyllet og satt på oppvaskbenken. Mens jeg spiste spilte jeg minesveiper på dataen.

Nå drikker jeg denne koppen med kaffe.

Har spist noen mindre pene jordbær fra i går.

Tenker på at jeg må rense i balkongkassene i dag.

Lurer på om det kommer roser på denne igjen. Den så helt død ut tidligere i sommer, og jeg bestemte meg for at kan jeg klare å få liv i den, ja da kan jeg klare alt. Nå er den grønn og fin, og kanskje vil den blomstre :-)

Planlegger for besøk vi får i dag, og tenker på at det er koselig når det kommer biler på denne veien som stopper hos oss. En god venn til meg og Morten kommer i dag, og vi skal spise middag og kanskje ta noen glass vin på verandaen om været tillater det.

Og så kan jeg jo vise dere hva katten kom inn med her om dagen….en sprell levende huggorm! Fytti….han la den på teppet i stua. Jeg er bare glad han ikke la den i senga eller sofaen. Jeg og Morten fikk lirket den opp i ei bøtte og kastet den laaaaangt oppe i skogen.

Har ikke skjult så mye for dere hittil i dag :-)

God morgen, eller formiddag :-)

Jeg har vært oppe i flere timer allerede, men har først nå somlet meg til å sette meg ned ved tastaturet. Jeg har nemlig forøkt å finne ut litt om cappuccino! Jeg har lest at drikken ikke har sitt opphav i Italia som mange tror, men i Wien. Den består av espresso/mørk kaffe, melk og melkeskum. Jeg kom til å tenke på at denne kaffen som jeg liker så godt faktisk er som en cappuccino:

Jeg pleier å lage en kopp sterk kaffe.

Så legger jeg en dæsj pisket kremfløte i koppen. Når kremen smelter i den varme kaffen blir den til skum. Smaker kjempegodt!

Så kan jeg finne på å drysse over litt kanel eller annet, kanskje kakaopulver. Kaffe med det lille ekstra :-)

Jeg har bevilget meg å være litt “slapp” de siste par ukene, men i dag må jeg jobbe ordentlig igjen. Har virkelig ikke lyst, kjenner at det “butter”. Derfor er de små detaljene viktige i dag, detaljer som muntrer meg opp og gir meg litt piff…som denne kaffen med det lille ekstra.

Som dere kanskje ser skinner sola på koppen på bildet, og det var jeg glad for. Men i skrivende stund ser det dessverre ut til at sola forsvinner bak skyene igjen. Jeg som så gjerne ville kjenne sola mot ansiktet i dag! Blir så lei dette møkkaværet, får lyst til å rømme til varmere strøk. Men nei, jeg må pent holde meg her.

Heldigvis har jeg mine rosa kopper, og min cappuccino :-) Og jeg har kjøpt meg en ny bok, nemlig første bok i serien Nattmannens datter – Frostrosen. Jeg aner ikke om boken/serien er bra, men det er lenge siden jeg har lest en serie nå, og jeg kjenner at jeg har behov for lettleste underholdningsbøker.

Jeg er en person som leser alt mulig; krim, dokumentarer, biografier, underholdningslitteratur… “Sjefsserien” for meg er selvfølgelig Isfolket, første bok heter Trollbundet. Jeg husker jeg leste den første gang for ca 25 år siden og siden har jeg lest den flere ganger. Nå skal jeg altså gi meg i kast med Nattmannens datter, så får vi se hva jeg synes om den. Kan ellers anbefale Storgårdsfolk for deg som vil lese en serie, den synes jeg også er bra. Første bok heter Slektsmerket.

Da får jeg vel jobbe da….

Det har vært bursdagen min i dag. Jeg er nå 41 år gammel/ung, hvordan man velger å se det :-) Takk for alle hilsener, i mail og på Facebook!

Dagen startet med at jeg og Morten kjørte Renee til toget i Mysen, så svippet vi over til Sverige, hvor vi først drakk kaffe og spiste litt sjokolade hos min mamma som i anledning dagen hadde hengt ut flagg. Svenskt flagg :-)
Jeg må si, denne 70% sjokoladen (cocoa mint) er veldig god!

Etter kaffe og sjokolade ble det en liten handletur på “vårt” senter , hvor jeg også møtte min søster som jobber der. For dere som ikke vet det, jeg har tre søsken, to brødre og en søster. Jeg er eldst. Så styrte vi bilen hjem til min pappa, som også bor i Sverige.

“Resirkulert” bilde av pappa

Der var det fullt hus, og jeg fikk være litt sammen med 3 av tantebarna mine som jeg ikke har sett på en stund. De er 2, 4 og 6 år gamle. Liv og røre :-)

Pappa ja, han bygger et hønehus om dagen. Han kapper, barker, bærer stokker, snekrer og står på. Mens han fortalte så tenkte jeg hele tiden…”vil man noe så man man utføre en del ting for å oppnå det man vil”. Slik er det bare. Og man må ikke se begrensningene, men mulighetene.

Da jeg var liten på 70-tallet bestemte pappa at han ville fly med hangglider. Han skaffet seg det, og jeg har vært med på magen turer hvor han har kastet seg utfor høye fjell. Det gikk vel stort sett bra, men han hadde noen uhell også. En gang styret han i et tre. Ikke fra så voldsomt stor høyde, men han fikk en skade i nakken. Altså, jeg var ikke med i selve hangglideren, men som tilskuer :-))

Ok, hvorfor så mye skriverier om min pappa nå plutselig? Jo, fordi jeg har tenkt en del etter besøket der i dag, på hvordan man må handle, ikke bare tenke om man vil noe. Jeg tror vi mennesker kan oppnå de utroligste ting ved å skride til verket og ta tak i drømmer, håp og ønsker. Jeg har ikke tenkt å bygge et hønehus, men jeg vil en del andre ting. En av de tingene er å trene på det treningssenteret hvor min kjære Morten jobber! Det er jo virkelig synd og skam at jeg ikke er aktiv der!! Så i morgen/torsdag er det slutt på dumme “jeg burde jo trene”….”Det hadde vært gøy….”….”Etter sommeren….”. Det er bare å ta på seg tøyet å sette i gang. SÅ forbannet høy dørstokk har jeg ikke, at jeg ikke kan få til det!

Og akkurat NÅ, har jeg mest av alt lyst til å krype under dyna og legge meg på armen til Morten, så da gjør jeg det. Opp fra stolen, ut på badet, pusse tenner og vaske ansikt, inn på soverommet, brette til side dyna og krabbe under.

Ser dere, handlinger som legges til hverandre blir til noe!

GOD NATT! Vi snakkes i morgen. For det handler bare om for meg å stå opp og sette meg her med min pc og skrive noen linjer til dere, kanskje med et bilde attåt :-)

Det er en spesiell dag i dag, 22. juli 2012. Jeg hadde egentlig tenkt å feire bursdagen min i dag. Jeg fyller 41 år på tirsdag og hadde tenke å feire dagen når min eldste datter er hjemme. Hun reiser nemlig i morgen tidlig, skal begynne å jobbe igjen etter ferien. Men, så kom jeg på hvilken dag det er, og fant ut at vi venter litt med feiringen. Jeg synes ikke det er galt å feire nå, men for meg føles det ikke riktig.

Vi har vel alle vårt forhold til tragediene i Oslo og på Utøya. Jeg tenker mye på alle de drepte, overlevende og pårørende. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg gråter rett som det er…av medfølelse, sorg og fortvilelse. Jeg klarer ikke alltid å sette ord på tårene, men jeg ønsker så inderlig at jeg kunne gjøre noe; lindre smerte, gi trøst, hedre og minnes ofrene. Men hvordan kan jeg gjøre det? Hva kan jeg bidra med?

Jeg har bestemt at dagen i dag skal handle om livsglede. Jeg skal verdsette og være glad for det jeg har. Og jeg skal så godt jeg klarer videreføre denne livsgleden i livet mitt. Det blir min måte å hedre og minnes på. De som er borte skal sette spor etter seg i mitt liv, på en positiv måte. På den måten vil de ikke bli glemt av meg. Jeg skal også spre så mye livsglede jeg klarer til mine omgivelser og jeg skal se den skatten jeg har i familie og venner.

22. juli 2011 fikk jeg en telefon fra min mamma i Sverige. Hun fortalte at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, kanskje en bombe. hun ba meg prøve å komme i kontakt med vår datter Reneé (17) som jobbet i Oslo den ettermiddagen. Hendene mine skalv da jeg tastet nummeret til Reneé og tårene spratt i øynene mine. Jeg fikk kontakt med Reneé som nettopp hadde reist med buss gjennom Oslo sentrum. Når vi snakket sammen satt hun på Oslo Bussterminal og ventet på en buss mot Ørje. Samtidig hørte jeg på radio at politiet lurte på om det kunne være enda en bombe, og det ble snakket om å evakurere Oslo S.

Jeg husker den kalde følelsen jeg fikk i kroppen ved tanken på at min datter befant seg i nærheten, og jeg ba henne være så snill og gi meg beskjed på mobil når hun var på vei ut av Oslo. Jeg fikk den beskjeden og roet meg litt ned. Etter en stund reiste Morten for å møte henne i Ørje. Da hadde det begynt å komme korte meldinger om skyting på AUF’s sommerleir på Utøya. Jeg skjønte ikke rekkevidden av det da, det gjorde vel ingen. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men lurte vel på om det kunne være et sjalusidrama av noe slag kanskje, eller noe i den duren. Hele situasjonen ble jo verre utover kvelden, og jeg satt som naglet ved radioen. Vi hadde ikke tv akkurat da. Vi var på flyttefot. men radioen ga oss informasjon.

Dagen etter, den 23. juli, våknet jeg opp til marerittet. Så mange døde. Jeg gråt mye den helgen og i tiden etterpå. min 40-årsdag den 24. juli 2011 gjorde vi ikke mye ut av. Jeg orket ikke.

Når har det gått et år. Jeg tenker på, at kanskje spesielt ungdommene som døde, var så fulle av tanken på rettferdighet, omsorg og medmennesklighet, viktige ting som teller, uansett politisk ståsted. Ta de egenskapene opp i dere og legg til livsglede, så vil mange unge mennesker ha plantet viktige spor som gir uante og gode ringvirkninger, spor som aldri blir borte.

Takk.