15 år i dag :-)
15 år siden hun kom til verden med et stort skrik, 47 cm lang og 2,5 kilo “tung”.
Jeg glemmer ikke den lille jenta som lå på barsel pakket inn i ; to lag klær, helseteppe, lammeskinn, dyne og lue, oppå et varmeteppe. Hun var så kald pga den lave vekta og trengte ekstra pleie og omsorg den første tiden.
Men hun spiste seg opp og i dag er hun ei tøff, robust og modig jente, som i helgen overlevde 24 timer som flyktning :-))

Ønsker deg en alle tiders dag Renate, nå skal jeg bake kaka du har ønsket deg.

Renate på sin 15. bursdag

Renate på din 5. (?) bursdag

Mor baker kake til i kveld

Denne kaka har Renate ønsket seg, du finner oppskriften hos Freia.
Men jeg klarer nok ikke å pynte den på samme måte…..

I dag gir jeg min 15 år gamle datter Renate (hun blir 15 i morra!!) stor plass i bloggen.
Under forteller hun med sine ord hvordan det var å være flyktning i 24 timer på  Camp Refugee:

Renate:

Da jeg satte meg i bussen, frisk og uthvilt, så trodde jeg ikke at jeg skulle komme hjem så støl at det gjorde vondt å bevege seg. Grunnene til det kommer ;-)

Da vi ankom Camp Refugee hadde vi kommet altfor tidlig, men det var ikke snakk om at de satte opp spill og leker som vi kunne drive med nei. Det vi kunne gjøre var å gå på do som var hundre meter fra huset vi hadde informasjonsmøter i. Vi hadde ikke lov til å gå RUNDT dohuset, vi kunne bare gå tilbake den samme veien. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men å vite at man har absolutt ingenting å gjøre og at man ikke har klokke er fryktlig frustrerende. Men jeg tror også at det var til mitt eget beste at jeg la igjen klokka hjemme, selv om jeg gjerne skulle hatt den. Grunnen til at jeg følte slik om klokken kommer også uderveis.

Jeg så meg rundt, og vi var mange. Mange ungdommer på samme alder, i samme båt.
Da vi skulle starte var det første vi ble fortalt “STILL OPP I 2 REKKER”. Så vi gjorde det. De delte rekkene opp i flere grupper, 14 grupper i alt, 23 (24?) i hver gruppe. Min gruppe var hyggelig, INGEN sa faktisk et vodt ord om NOEN, selv om vi var fremmede for hverandre, bortsett fra at de fleste hadde en venn eller to, men kjente ikke resten. Hver gruppe måtte sitte i ringer i salen, noe som var ganske greit egentlig. På en sånn passe stor skjerm foran i salen ble det vist et bilde av noe om “flyktning” (vansklig å beskrive), og “Refugee” med stor skrift. Så, på høy guffe, nesten like høyt som Muse konserten, kom den instrumentale lyden fra Pirates of the caribbean. Den melodien var veldig “mektig” og passet med bildet. Det fortale oss at dette kom til å bli tøft og alvorlig.

Fyren som ønsket oss velkommen hadde en veldig streng regel. Snakket EN person når han snakket begynte han forfra. Alt han skulle si skulle ta 3 kvarter, men på en leir før oss tok det over 3 timer…Men vi holdt tida ganske bra:-).

Jeg visste sånn tålig hva vi skulle, men jeg visste ikke at jeg skulle tro at jeg skulle besvime (virklig, jeg tuller ikke).
Vel, informasjonsmøtet var bare helt vanlig, hva vi skulle få utdelt (pass, penger og slikt, som var utenlandskt). MEN, Så ble ALLE vi jenter diskriminert noe så ille da. Jeg fikk lyst til å reise meg opp og skrike ut i sinne, og slå fyren rett i trynet! Det han sa var: “Det er bevist ved forskning at gutter er smartere en jenter, ikke velg en jente til leder, gjør dere det blir det 7 mil ekstra som straff! Ikke la noen jenter passe på pengene, de som bare bruker dem på shopping” osv…mye mer. Så sa han: “Men jeg sier ikke at dere ikke er gode til noe, dere er ekstremt gode til 3 ting: Shopping, sladder og kakling”. Og det var mer ment som tull. Jeg ble faktisk sur og lei meg på alvor og tenkte: “dere gutter hadde vært hjelpeløse uten oss jenter på jorda!” Ikke det at jeg skal diskriminere guttene her, men siden de sa bare gode ting om gutta så skal jeg bry meg med å si at vi faktisk er like gode! Nok om det.
Da vi fikk utdelt pass ble det litt bedre, for lederen vår (som var gutt) fikk nemlig i oppgave å pugge personummer OG fødselsdato til ALLE 23 i gruppa på ca 15 minutter. Godt det ikke var meg.

Så var det for alvor tid for å starte. Vi stilte først opp på rekke (i gruppene) og lederen i hver gruppe ropte “COUNTING”. Da skulle den bakerste begynne å si “en”, så neste “to” osv…så kunne vi endelig etter en liten forjævlig evighet gå inn på “Ambasaden” og søke om Asyl. Vi måtte få noe underskrifter på 12 skjemaer.
Hvis dere ikke har vært flyktning eller har vært med på noe slikt selv, så har dere ingen anelse om hvor vansklig dette var. Gangene med dørere til kontorene var VELDIG trange og alle hadde på seg den tunge ryggsekken, pluss at jeg hadde på meg: Joggebukse, stilongs, ullsokker, sheroks, topp, tykk jakke, boblejakke, og på hodet hadde jeg: en stram hette, et skjerf og en lue. Hvorfor det? Jo, for det første, hvis vi jenter ikke hadde dekket til ALT håret måtte vi ta 100 armhevinger med alle ytterklærne og den tunge sekken på. For det andre så begynte folkene som “jobbet” på ambassaden å stille spørsmål om hvorfor vi var horer om håret syntes litt.
Vi måtte stå med ansiktet helt inntil veggen hele tiden, for vi fikk ikke se på folkene der. Flere ganger ble mennene bedt om å synge (vi jenter fikk ikke ha kontakt med menn utenfor gruppen, du kan tenke deg hva som skjedde da) flere sager, de måtte spille kort om penga, ble bedt om å gi alt de hadde.
Vi måtte stå og se på at de spiste godt mens vi sultet ihjel, og det var mange timer til vi fikk noe mat(det kommer jeg til senere).
Vi ble faktisk bedt om å si hva som sto på passet vårt uten å se på det, for å sjekke at det ikke var “stjålet”. Uff, nå er jeg vel fryktlig negativ, men tror dere at det er morro å være flyktning?
Det vi også ble fortalt på informasjosmøtet var: “Vi er her for å gjøre livet deres så surt og jævlig som mulig”. Det stemte.

På det første konroret vi var på var mannen ganske hyggelig..trodde jeg. Han ba oss ta av oss sekken og sette oss ned hvis vi var slitne, men så kom en fyr fra et annet kontor inn og sa: “No one are sitting in the office!” (hele rollespillet var på engelsk siden vi skulle være fra Sudan). Og vet dere hva han som hadde bedt oss sette oss ned svarte da: “I told them to not sit down, but they did it anywhay!”. Haha, hyggelig fyr, ikke sant? Vi ble møtt like surt på hvert kontor, bortsett fra på et hvor personen oppførte seg helt vanlig.

Etter 3 timer der inne kan dere tro vi var slitne, men vi hadde bare klart å skaffe 5 av de 12 underskriftene vi trengte! Vi ble avbrutt med å løpe ut i all hast og vi stilte opp i grupperekker. Der sto vi i en evighet igjen og da var det helt mørkt.
Så skulle vi ut og gå! Vi skulle gå LANGT! Du hørte riktig.
Mens vi gikk kom iblant en bil fra militæret (husk at dette var et rollespill), og da måtte vi hoppe i grøfta og gjemme oss og komme fort opp igjen straks bilen hadde passert.
Hvis vi ikke hoppet i grøfta, hvis bare en i gruppa ikke gjorde det, ville alle bli jaget løpende gjennom skogen og tatt med tilbake for å starte å gå på nytt.

Det var VELDIG slitsomt å gå, for det var dyp snø og tunge oppoverbakker, pluss at vi måtte ta noen hælvetes (10) armehvinger sånn plutselig når “turgguiden” sa “Down and give me ten!”. Det var umulig med en tung sekk på ryggen, neste umulig ihvertfall.
Nå skal jeg fortelle noe…..Det er kaldt ute, men du er varm for du har mye klær, men snørra renner som bare FAEN. Så nå er det faktisk mye snørr på jakka, vottene, genseren og skjerfet mitt. Vi fikk ikke papir. Jeg syntes ikke det var ekkelt der og da, bare “pytt sann, tørk det opp”. De fleste tenker slik: “ÅÅ, herregud, så ekkelt, iiik”, men det skal vi skamme oss over. Tenk på de ekte flyktningene da, de har nesten ikke klær engang til å tørke det av med, men de klager nok ikke, og slike bagateller burde ikke vi heller klage over.
Tenk på hvor godt vi har det, og at vi har mulighet til å vaske klærne hvis de blir grisete, jaja.

Vet dere forresten hvordan det føles å ha kun melkesyre i kroppen og ikke noe annet, pluss at det skjennes ut som om beina skal dette av? Det kan jeg beskrive med 2 ord: Bedritent forjævlig! Haha, jeg snakker så pent ;-). Neida, men jeg vil at dere som leser dette skal forstå så mye som mulig hvordan det var selv om man ikke er i nærheten av å virklig forstå det uten å oppleve det.

Vel, vi gikk i et par timer så kom vi til grensen, og dette kommer kanskje som et lite sjokk, jeg gråt og var livredd da jeg stod der. Jeg var livredd på alvor, ikke noe tulleord jeg bruker. Vi hørte en høytaler i bakgrunnen som hørtes ut som en radiohøytaler fra en fangeleir eller noe. Uansett, bilen hvor “fanger” ble transpotert i stod der, generalen  sto der og enda en skummel fyr.
Jeg var redd fordi de oppførte seg som ekte militærfolk bortsett fra at de hadde selvfølegelig ikke våpen. Uansett, siden det var lys der var jeg livredd for at håret mitt skulle synes. Så derfor stappet jeg to iskalde votter innenfor lua foran håret, noe som ga meg brainfreece, men jeg prøvde å ta dette på alvor og gjorde hva som helst for å holde håret skjult. Mens vi sto på grensa så kunne vi ikke Smile, le eller mangle pass. Det var superviktig å ha! De skrek rett opp i trynet på deg når de spurte om passet, og en fyr stakkar slet med å holde latteren inne, men ble oppdaget. Da sa han ene fyren bare” DOWN, NOW, FIFTY PUSH-UPS”. Siden han ikke bøyde seg langt nok ned  og opp så kom samme fyr igjen og dyttet han så langt ned han skulle være.
Så ble vi i de 2 gruppene som var der bedt om å hoppe opp og ned kjempelenge, og det var slitsomt etter den lange “gåturen”. Så ble vi bedt om å løpe opp og ned en liten bratt bakke med DYP snø. Kan du tenke deg hvor jævlig det var uten å ha opplevd det? Ånei. Det går nok ikke. Men så ble jeg så takknemlig da generalen sa: “I will spare this family”. Da hadde vi 15 sekunder på oss til å komme oss over grensa og over til flyktningsleieren. Og da måtte vi løpe fort, fy så slitsomt!
Da vi kom til flyktningleieren ble vi godt tatt imot av “allierte folk”. De sa at de ville gi oss mat, drikke og en soveplass, men det ble ikke helt slik mange av dere nå kanskje tror. Den såkalte maten var en litt toppa teskje med skikkelig klissete, brun, kald og våt ris. Det var alt vi fikk de neste 6..eller var det 8 timer?
Noen heldige fikk gammeldags tran. Er det ikke rart at jeg som alltid har avskydd tran syntes at de som fikk det var heldige?  Tran er jo ikke det aller verste å få, særlig ikke når man ikke har spist på 12 timer.

Våre allierte sa til oss: “You will be safe here all night”.  BULLSHIT! 30 minutter etter spisinga, da alle holdt på å sovne GODT innpkakka i soveposene, kom turlederen vår med bil og sa: “HURRY UP, NOW, HURRY UP”. Da var alle søvnige, sultne og utmatta.
Hvordan tror dere det var å rulle samme liggeunderlag og sovepose så det ble lite nok til at man fikk spent det fast på sekken på 3 minutter? Det var så slitsomt, så slitsomt, så slitsomt så slitsomt.
Da vi hadde gjort det skulle vi stille oss på grupperekke, ha counting hvert femte minutt og (sjokkerende) begynne å løpe, FORT! DET er et reint hælvete når man ikke har noe i kroppen, har bein som kjennes ut som et skrøplig skjelett, har vondt i hodet, er på nippet til å spy og faktisk besvime…så må man løpe i full fart! DET er sååååååååååå forferdelig!
Pluss at vi stoppet ikke på lenge. De eneste gangene vi stoppet var når vi måtte gjemme oss for bilene, da kunne vi ligge helt stille, HÆRLIG!

For å være ærlig så kan jeg ikke beskrive hvor forferdelig jeg hadde det da. Jeg hadde hjemlengsel, var tvunget til å gå fort (noe jeg egentlig ikke klarte overhodet), jeg hadde vonde bein, vondt i hodet, verkende rygg, tung sekk og ingenting i magen. Pluss at vannflaska frøs så jeg fikk ikke drukket noe. Men vet dere hva jeg gjorde da? Jeg spiste snø og isbiter som jeg fant liggende. Dere tenker sikkert “æsj”, men har man noe annet valg? Og det skjedde ingenting bortsett fra at jeg greide å slukke tørsten med det og det var faktisk kjempegodt!
På vei tilbake til Camp Refugee kom det en bil KUN 2 ganger, ellers stoppet vi ikke. Å ikke vite hva klokken er, hvor langt man har igjen eller når neste måltid er, er drepen. Det siste stykket sjanglet jeg, fikk svakere syn og datt. Når jeg prøvde å reise meg opp igjen datt jeg bare. Men så spurte en vennlig og fremmed sjel om jeg trengte hjelp med sekken, Jeg svarte  ja og personen var så vennlig og bar sekken det siste stykket og jeg greide å gå igjen:-) Jeg takket mye for hjelpen da vi var framme.

Da jeg så doene i leieren har jeg aldri følt en større lykke, alle rundt oss sa” Vi har klart det, vi har klart det”. Vi hadde gått en mil i tykk snø, vi hadde gått i oppoverbakker, vært på grensen, løpt for livet (ikke på ekte) og mye mer, og å kunne sette seg ned da og hvile var en spesiell følelse som ikke er enkel å beskrive. Men en ting ble jeg skuffet over, vi fikk ikke mat…men å sitte å hvile litt i gymsalen var deilig!

Akkurat da vi var såååå utmattet og så søvnige og trodde at alt var ok så kom “politiet” løpende inn og “arresterte” oss, men det de gjorde var å ta oss med til en innendørs soveplass, gud så takknemlig jeg var da <3.
Vi fikk hvile på ordentlig, uten baktanker som i skogen. Hver familie ble delt i 2 for det var bare plass til 8 på hvert rom og da lå vi tett. Rommet var helt hvitt, og det var alt, men du så koslig det var å være samlet slik  og å kunne prate og sove og vite at man nå kunne ligge trygt inne uten å bli forstyrret!
Vi blir så klart vekket etter 4 timer.
Vi hadde gått til langt på kveld og stått ute i en evighet når vi ventet på soverom, så klokken var nærmere 3 da vi fikk sove. Da jeg ble vekket så var jeg bare enda mer utmattet. Det er egentlig ingen vits i å sove når man blir avbrutt, men godt var det å sove likevel, og da vi sto opp fikk vi det første å spise siden risen…..det var 2 mariekjeks til hver. Kan dere tenke dere hvordan det er å spise kun en teskje ris og 2 kjeks på et døgn? Uansett, vi ble ikke stresset, resten av dagen skulle vi bare gå ned til kontoret hvor vi skulle svare på spørsmål og slikt, i mellomtiden når vi ventet på neste intervju kunne vi slappe av på rommet:-)
Vi ble også beskyldt for drap..men det gjorde de ikke en stor sak ut av..hehe.

Så var det endelig tid for å samles i gymsalen igjen.
Vi fikk vite hva vi hadde opplevd og slikt…men så sa fyren som snakket at en gruppe hadde bedt om å få gjøre alt en gang til fordi de ikke hadde hatt det vanskelig nok…og han sa ja! 12 timer til! Det var ikke tull…sa han, men han bare kødda! Haha.
Før han fortale at det bare var kødd, så gråt jeg faktisk, da kan dere tenke hvor jævlig jeg hadde hatt det.
Og i tillegg til at det bare var tull så fikk hver gruppe SKIKKELIG mat! Å gud. Vi fikk youghurt, melk og brød med forskjellig pålegg. Vi måtte “drikke” yoghurten for vi hadde ikke skjeer, men ingen nølte. Det var så herlig å se alle lykkelige fjes med youghurt rundt munnen og nesen, det var like godt uten skje! Jeg som spiser sakte vanligvis spiste fort uten at jeg tenkte på det, helt automatisk. Og jeg drikker vanligvis ikke melk, men drakk en halv liter da, og det var det beste jeg hadde smakt på lenge. Jeg har ALDRI vært SÅ takknemlig for mat i hele mitt liv.
Etter det var det kiosk og jeg var kjempelykkelig for da skulle vi hjem! Jeg savnet familien min såå mye selv om det bare var et døgn siden, mitt livs værste døgn.

Noe jeg tror jeg har glemt å si er at  konfirmantene før oss hadde klaget på at det ikke var hardt nok, så når vi kom så hadde de doblet tøffheten, styrken osv… Alt ble dobbelt så tøft og ekstremt ille.
Jeg hadde lyst til å si “nødstopp” (som vi kunne si hvis vi ikke klarte mer) flere ganger, men jeg ville gjennomføre det og det gjorde jeg! Jeg gjennomførte det! Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp!
Tenk så ille dette døgnet var, og at virkelige flykninger har det tusen ganger verre og opplever slikt kaskje hele sitt liv! Tenk på det, ha medfølelse, for det har JEG etter alt jeg har opplevd!
Men husk, du vil aldri forstå det helt uten å oppleve det. Så hvis du noen gang har en sjanse til å oppleve det slik jeg gjorde, så grip sjansen, du vil ikke angre!

Nå er jeg støl i nakken, skuldrene, beina, magemusklene, ryggen og armene og det gjør så vondt at jeg klarer nesten ikke ligge på gulvet engang, klarer neste ikke bøye meg ned for å klappe katten heller!

 BTW, så sa pappa at militæret ikke var verre (der han var), og vi var bare 15 år. Man bør være så gammel+ ellers å knekker man sammen…

Husk nå inderlig på det jeg har sagt! Tenk på hvor godt vi har det!

Fire av bildene under har jeg ikke tatt selv, men jeg har lånt dem fra min side på Camp Refugee.
De er fra “turen” vår.
Vi fikk ikke lov til å ha med oss fotoapparat:

Jeg i blått/hvitt/rosa

I går kveld:

• Lena Beatrice var snørrete
• Lena Beatrice hadde bomull i hodet
• Lena Beatrice kunne ikke logge seg inn i bloggen så hun fikk blogget
• Lena Beatrice hadde redigert et langt innlegg som Renate skrev om sitt døgn som flytktning, men så klikket den H******* dataen og all redigering bare…..*POFF*
• Det ble bare SØLV i skiskyting!

I dag,  ny dag, nye muligheter:

• Lena Beatrice tørker snørr
• Lena Beatrice har litt mindre bomull i hodet
• Lena Beatrice kan blogge, selv om hun er en smule irritert over at hun har glemt å lade batteriet til fortoapparatet
• Lena Beatrice skal redigere Renates fortelling på nytt
• Kanskje blir det GULL for Norge i kveld??

Her må dere nesten se for dere et tenkt bilde av Lena Beatrice med håret til alle kanter og rød nese:

*BILDE*